onsdag 28. november 2012

Oppklart steinmysterium



Gir nesten julestemning, dette her.

Julerød stein


Er det nissen som har vært på ferde? Er det nissen som har gått rundt med malingspannet og slumset bonderød husmaling oppover hele lia? Er han sur fordi han ikke fikk nok grøt til jul, eller er det et forsøk på å pynte litt opp i skauen?
Jeg må ha lov til å spørre når jeg ser ser store og små områder med rød stein langs turstiene mine. Når frosten kommer og landskapet blir grått, svart og hvitt, trer rødfargen enda tydeligere frem. Hva er det egentlig? Er det selve steinen som er rød, eller er det noe mosegreier som vokser oppå? Uansett, vakkert er det.


Men noen steder lar rødfargen seg skrape av med neglene, så det er nok ikke selve steinen, men en form for belegg. Jeg har prøvd å google fenomenet med diverse søkeord, uten resultat. Men så kom det utmerkede bladet Hytteliv (nr.10/2012) meg til unnsetning.




Her er det en leser som spør om fenomenet. Leseren har rød stein på hyttetomta og synes rødfargen er skjemmende og har forsøkt å skrubbe den bort! "Det var jo voldsomt til aktivitet!" kommenterer Hyttelivs ekspert, og forklarer at det sannsynligvis dreier seg om fiolstein, som er en rød grønnalge.

En typisk indikasjon på at det er fiolstein, skal være at algen lukter svakt av fiol, særlig når den er fuktig. Og lukten avgis best om man gnir den fuktige overflaten kraftig med fingrene. Dette skal jeg teste ved første anledning!


At det er alger og/eller andre organiske greier på ferde, synes god på bildene under, der hva-det-nå-er skaper rene kunstverkene:


  




fredag 16. november 2012

Novemberfrost



Fosslielva

En verden av is

Det har ikke vært mye hytteliv på meg i november i år, og ser ikke ut til å bli det heller. Synd, for selv om november er årets tristeste måned i byen, kan man få noen fine dager på hytta. I hvertfall hvis været og temperaturene er som de var en helg i fjor, da jeg tok disse bildene på en tur en fin frostdag.
Landskapet var fortsatt snøfritt, men frosten og iskrystallene skapte mange fine mønstre og motiver. Her er et lite utvalg:


Rød stein

Fosslielva


Kald gren

Frossen pytt

Med hvite isstjerner

krystallisert gress

Mønster i frossent vann













fredag 26. oktober 2012

Lille speil på veggen der


Ny speilramme. Ganske fin, synes nå jeg.

Betydelig bedring

Når jeg leser i hytteblader - det utmerkede Hytteliv, for eksempel - ser jeg at folk nå til dags har flotte bad på hyttene sine. Langt flottere enn det jeg har i leiligheten i byen. Noen av disse hyttebadene synes å være på størrelse med hele leiligheten min, faktisk. På min hytte er det noe enklere.
"Badet" mitt er strengt tatt ikke noe bad. Det er et kott. Vannet kommer fra en bøtte på gulvet bak benkeforhenget, fylt med regnvann fra sisternen. På en liten kokeplate (til høyre, ikke synlig på bildet) står en stor, gammel aluminiumskjele med varmt vann. Så øser man varmt vann fra kjelen over i vaskevannsfatet og blander med kaldt vann fra kannen til passe temperatur. Går så bra, så.
Da da jeg overtok hytta, var badet ikke særlig lekkert. Panelet var gulnet og mørkt, hyllene var malt bondeblå og håndklær, benkeforheng og gardiner var av diverse, umatchende opphav.
Så gikk jeg løs med hvitmalingen. Tak, hyller og karmer ble malt hvite, og så tynnet jeg ut malingen og lysnet veggene i samme slengen. Noen hvite kurver og lilla tilbehør som selvsydde gardiner og forheng, gjør susen. Litt snekring er det også blitt. Ny hylle til vaskevannsfatet er laget av en bred Ivar-hylle fra Ikea. Bedringen er betydelig!
Nå som kulda har kommet, blir det mer inneaktiviteter på hytta. Da jeg var der forrige helg, laget jeg denne speilrammen av en stor, nedblåst gren som jeg har hatt liggende til tørk under hytta et års tid. Se så fint det ble!
Som dere ser i speilet, så er døren fortsatt bondeblå, bonderød og grå, lik alle de andre dørene i hytta. Dette tenker jeg å gjøre noe med. Men jeg funderer fortsatt på hvordan dette skal løses.

Forslag mottas med takk!








lørdag 13. oktober 2012

Nær-elgen-opplevelse



Det braker under trærne, hvem kan det være?

 

Hvem er der i mørket?

Av og til oppstår situasjoner da jeg skjønner at jeg ikke er mørkredd (men det motsatte skjer også...). Som sist jeg var på hytta - alene. Klokka var 01, jeg hadde sittet lenge oppe og sett en film på TV, men så var det leggetid og jeg gikk ut for å late vannet au naturel. Mens jeg satt der ensom i den stille høstnatta, omgitt av høye trær og skogens beksvarte mørke, brakte det i krattet noen meter bortenfor...

Ble jeg redd? Nei! Rart, egentlig, men jeg skjønte hvem det var. Det var elgen. Og jeg hørte at det digre dyret fjernet seg, stoppet opp et øyeblikk, og brakte videre gjennom skogen og forsvant. 

Så det er om natten den kommer! Jeg har ennå ikke sett elgen, men jeg vet den er der. Da jeg kom på hytta dagen før, telte jeg 17 eller 18 hauger med elglort i det nybarberte hogstfeltet rett over bekken, ca 20 meter fra hytta. Hadde det vært elgseminar her, eller er det et enkelt individ som liker å komme her og drite og dra, natt etter natt?


 
 
Jeg skjønner jo at den liker seg der. Friskt vann fra bekken og myk mose. Her er det blitt riktig fint etter at jeg har ryddet i kvist og kvas. Og ingen folk - bortsett fra den nysgjerrige dama i den vesle hytta. 

Den nysgjerrige dama gir ikke opp. Jeg vil se min nye hyttevenn! Men det nytter nok ikke med pølse for å lokke til seg Skogens Konge. En bondedatter jeg kjenner har tipset meg om å kjøpe saltstein. Så får jeg liveshow rett utenfor hytta, hevder hun. Så nå bærer det til Felleskjøpet for å kjøpe elg-godis. Rapport følger!

I mellomtiden får jeg og dere nøye oss med den fine dørmatta mi.





søndag 7. oktober 2012

Den beste tiden på året



HØSTMALERI: Selv et bilde tatt ut mot "ingenting" er blitt som et vakkert høstmaleri. I det fjerne skimtes Fosslielva på vei ned fra fjellet.

 

 Ikke noe mas

Den beste tiden på året er akkurat nå. Når luften er frisk og klar, ofte med mange fine solskinnsdager og gyllen fargepallett. Sommeren er gudskjelov over. Den svarer likevel sjelden til forventningene. Det er ikke noe mas rundt høsten, mens sommeren liksom bare skal være lykke, lykke, lykke. Med høsten kan man legge bak seg forventningene om lange, varme solskinnsdager, sommerforelskelse, sommergrilling med den jublende vennegjengen rundt langbord i sommerhagen, sommerfamilielykke på stranden, sommerbrune, slanke sommerkropper og cupcakes i blomstereng. Nå er det bare deilig, kjølig, vakker høst.
 
GUL ILDEBRANN: Det er tatt mange spektakulære høstbilder. Dette er ikke et slikt, men det holder for meg.
 
Derfor sørget jeg for en hel ukes høstferie på hytta i år, og jeg har nytt hvert øyeblikk. Også den dagen det regnet hele dagen. Deilig. Lå rett ut på sofaen og så dvd-filmer: PIano, Pianisten og Saras nøkkel, for å nevne noen. De to første har jeg sett flere ganger før, og ser dem sikkert igjen. Jeg har også hatt gleden av å beise to yttervegger, male vinduskarmer med sprosser (bare det å feste maskeringstape er et dagsarbeid) og rydde under hytta (vedstabling, vedstabling), kort sagt vært flink pike. Meget tilfredsstillende.


Mykt, gyllent høstgress på veien opp mot fjellet.
 
 
Men det beste har vært høstværet og høstfargene og høstfølelsen, bladene som fyker, rimfrosten om morgenen, fargene og peiskosen. Rødvinen ble fort drukket opp. Siste halvdel av uka var rødvinsfri, men edruskap er heller ikke verst. Skal prøve det igjen.
 
Jeg har også hatt en nær-elgen-opplevelse samt besøk av en ny hyttevenn som gradvis blir varmere i trøya. Mer om dette hvis du følger med på bloggen min!
 
 
 


søndag 23. september 2012

Pappas skigenser

Med matchende, grått saueteppe fra Princess.
 
 

Redesign med gode minner

Som nygift i 1950 strikket min mamma en skigenser til min pappa. Den skulle være en overraskelse til jul, så hun kunne bare strikke når han ikke var hjemme, og hun kunne heller ikke la ham prøve den underveis. Resultatet ble en flott skigenser som var for liten.
 
 
Ca 20 år senere ble den sydd inn til meg, og gjort kort og fin etter datidens mote. Jeg syntes den var kjempefin til mine lilla, cordfløyel slengbukser og brune, semskede tresko med frynser. Muligens hadde genseren vært brukt av min bror i mellomtiden. Heldigvis tok jeg vare på den, og nylig fikk pappas skigenser nytt liv som hyttepute og tevarmer. Redesign, kalles det nå.
 

Mens puten er laget av bolen på genseren, er tevarmeren sydd sammen av ermene. Den er sydd utenpå en annen tevarmer, og isolerer derfor dobbelt. Og så tar den seg strålende ut mot den nymalte, hvite peismuren.

Finere hyttepute og tevarmer skal man lete lenge etter, mener nå jeg. Et hyggelig minne om pappa er de jo også - selv om han aldri brukte genseren.





søndag 16. september 2012

Sopp på hjernen

Årets nykommer: Piggsopp

Stadig klokere

Det sies at for å holde hjernen i form og alzheimeren unna, skal man lære seg noe nytt. Hvor ofte, vet jeg ikke riktig. Kanskje noe hver dag. Så da holder det nok ikke å lære seg en ny sopp i året. Men alle monner drar, tenker jeg. Uansett, jeg har i hvertfall lært meg en ny sopp i år: Hvit piggsopp.
 
Det er bare å slå fast at kantarellen
har fått en konkurrent!
Det var ikke mange piggsoppene jeg fant,
men de ble nennsomt renset og stekt pent
i smør og rakk akkurat til en skive ristet loff.
Nnnnnydelig.
 

Det var i fjor det begynte. Jeg kom over noen små kantareller langs stien, og kantareller kjenner man jo igjen. Det vil si, det tok to dager før jeg våget spise dem. Jeg har jo aldri plukket en eneste sopp uten en soppkjenner ved min side. Og hvor ofte har det skjedd? En gang? To ganger? Så, dagen etter, oppdaget jeg en stor koloni fåresopp like ved hytta. Jeg hadde sett fåresopp èn gang i mitt liv, det var da jeg var 18. Nå kjente jeg dem igjen. Hjernen fungerer faktisk! Og med favnen full av fåresopp snublet jeg over et prakteksemplar av noe jeg mente var en velvoksen steinsopp.
 
Dermed var det fram med soppbøkene. Grundige studier. Hjernefôr for flere uker. Jeg måtte være 110% sikker. Og det ble jeg. Til min store tilfredshet. Det ble flere fortreffelige pastaretter med fersk sopp, dessuten forvelling og frysing og enda flere soppretter utover høsten.
 
Nå har jeg fått blod på tann - eller snarere sopp på hjernen. Jeg vil lære mer! Herregud, det finnes de herligste godsaker rett utenfor hyttedøra, det handler bare å lære seg å kjenne dem igjen!
 
Nå kan jeg fire spiselige sopper. Det tilsvarer vel fire hjerneceller.
Jeg gleder meg allerede til neste sensommer, da blir det en hjernecelle til.
 
 
 
 

torsdag 13. september 2012

Bærtur med vellykket avslutning

Superenkelt og supergodt
 

Tilslørte skogspiker à la ostekake

Inspirert av to klassiske favoritter, ostekake og tilslørte bondepiker, laget jeg denne deilige desserten etter en skogstur med bærplukking tidligere i sommer. Litt i seneste laget kanskje, å foreslå hyttedessert med selvplukkede bringebær og markjordbær nå, men denne desserten kan sikkert lages med tyttebær også, som jo endelig er modne. Bruk da litt mer sukker. Jeg vil også tro at dette blir en kjempegod multedessert!

Ingredienser til 2 personer:

2 dl knuste, søte havrekjeks
1 ss sukker
1 ss meierismør
revet skall av 1/2 sitron

1 dl Snøfrisk (evt.Philadelphia light)
1 dl lettrømme (evt. ekstra lett)
1 ss melis
1 ss sitronsaft

2 dl villbringebær og markjordbær
1 ss sukker
Noen ekstra bær til pynt

Stek den knuste havrekjeksen lett i smør. Riv i litt sitronskall. Avkjøles.
Rør sammen Snøfrisk, rømme, melis og sitronsaft til en jevn krem.
Rør bærene lett med sukker.
Legges lagvis i et pent glass: Knust kjeks, ostekrem, rørte bær, kjeks, ostekrem, rørte bær. Legg noen hele, pene bær på toppen.

 
Har du ikke egnede glass på hytta, er dette en nødløsning: En liten tallerken/skål servert slik!
Godt det også!

mandag 10. september 2012

Siste sommerdag

De siste, varmende solstrålene nytes.
 

Solstoler i siste liten

Egentlig burde jeg skrive om at jeg har skrapt og pusset og grunnet vinduskarmer (med sprosser!), og beiset trappa og verandaen og litt vegg, men det gjør jeg ikke, for jeg vil heller skrive om den deilige sommerdagen jeg fikk på fredag. Den siste i år. For nå er det høst.



Endelig kunne jeg ta de nye solstolene i bruk! De gamle, hvite plaststolene knakk sammen av ren elde i løpet av sommeren. Dermed var det bare å løpe til Plantasjen der det var salg. Og der fant jeg disse knall røde, cruiseaktige stolene som noen muligens vil mene ikke passer til ei brunbeiset hytte i skogen. Ikke enig! Pris kr. 275 pr. stk. Jeg er meget fornøyd!


Og med disse kjekke sidebordene til kr 55,93 pr. stk., var velværet på topp. Så lenge det varte. Så kom tåka og regnet. Men høsten er årets beste tid, og jeg ser frem til mange fine hyttedager i september og oktober - men kanskje ikke i solstolen.

fredag 31. august 2012

Når du bare MÅ ha kake

Godt med sukker på

 

Krisekake for den desperate

Dette er kaka for den som plutselig bare MÅ ha kake en sen hyttekveld uten noe godt i skapet - fordi du hadde bestemt deg for nettopp ikke spise snop og fete saker hver kveld på hytta.
Så hva gjør du da? Jo, rører sammen en pannekake av det du måtte ha. Med blåbær på! Denne rørte jeg sammen nylig, og resultatet ble slett ikke verst. Det er jo rene lavkarbokaka dette her. Hvis man ser bort fra hvetemelet. Og sukkeret. Ikke så ille kalorimessig heller. Hvis man ser bort fra smøret.
 
Ingredienser:
1 stort egg
2 ss cottage cheese
2 ss hvetemel
1 ss sukker, evt søtstoff
1/2 ts bakepulver
1 ss meierismør
nyplukkede blåbær
mer sukker
 


 
Rør sammen alle ingrediensene bortsett fra blåbærene. Ideelt sett skal vel røren stå og svelle litt, men det har vi ikke tid til nå. Er man kakesjuk så er man kakesjuk, så her er det bare å varme opp stekepannen med det samme. Stekes i smør på begge sider og serveres med blåbær og sukkerdryss.
 

Oppskriften gir 1 stor pannekake, til en eller to personer avhengig av hvor glupsk man er.



tirsdag 28. august 2012

Kan det bli bedre?

Litt seint ute for multene
Her er årets funn - i hvert fall foreløpig. Jeg hadde håpet på dobbelt gull , men var helt klart for seint ute for multene. Men kantarellene var kommet, selv om de var små. Dermed var det duket for en av mine absolutte favorittpastaer.
Lykke! 
Så her kommer nok en pastaoppskrift i all sin unøyaktighet. Dette er et eksempel på at det enkleste ofte er det aller beste. Ingen fløte, ingen parmesan, ingen hvitløk - dette må ikke tulles til. Den er best når soppen er dagsfersk. Vær gjerne litt generøs med smøret. Og husk at her skal kantarellene dominere, ikke baconet.


Spaghetti med kantareller



Det enkleste er det aller beste
 

Ingredienser:
Spaghetti
Nyplukkede kantareller, renset og delt
Noen baconskiver
Meierismør
Salt, nykvernet pepper
evt. persille

Mens spaghettien koker, stekes baconskivene i litt smør i en stekepanne. Legg det stekte baconet over på en tallerken, og stek kantarellene i den samme pannen - eventuelt med litt mer smør. Klipp baconskivene i små biter og ha tilbake i pannen. Bland nykokt spaghetti i sopp- og baconbandingen. Salte og pepre.

søndag 26. august 2012

Drama med bismak

Fortsatt i live

Uvelkommen gjest

 
Ikke alle ville dyr er like velkomne på hytta mi, jeg må innrømme det. Plutselig dukket denne opp, en snau meter fra trappa. Fresende og med hevet hode. Åpenbart på vei fra lyngen til sitt skjulested under hytta. Tipper den bodde der. Hoggorm har vært observert før. Men hadde det ikke vært for at Pus - som tilfeldigvis var på pølsevisitt akkurat da - avslørte ormen, hadde jeg aldri oppdaget den.
 
Om det er kultur eller natur som gjør at vi får grøsninger og høy puls av synet av en hoggorm, kan man spekulere i, men faktum er at jeg grep en jernrive og dælja løs. Ville avlive udyret, hurtig og effektivt. Men en hoggorm knekker ikke som en wienerpølse, den er er seig som en hageslange. Og èn ting er å knerte en forhatt reptil som har det vi tolker som onde øyne, en annen ting er å slå løs på et levende vesen som ikke dør umiddelbart, men som kjemper tappert imot, blant annet med å bite drapsvåpenet. Det er faktisk ganske grusomt. Men da jeg traff hodet med et velrettet slag, var det over. Deretter forsikret jeg meg om den endelig død ved å kappe av hodet med en spade.
Da var jeg ganske skjelven.
 
 
Men Pus satt helt rolig og så på. "Endelig et menneske som gjør noe skikkelig", tror jeg han tenkte. Er det ikke derfor katter kommer med drepte mus og legger framfor eierne sine? "Slik skal det gjøres, menneske! Lær av meg!" Det er i hvert fall en teori.
 
Deretter ble det Facebook-kjekkaseri med klar melding i retur: Hoggormen er fredet! Akkurat, ja. Det ante jeg faktisk ikke. Men hadde det betydd noe?  Uansett, man gjør seg jo noen tanker etter at drapslysten har roet seg. Var det egentlig nødvendig å drepe den? Her har jeg trolig levd i fredelig sameksistens med hoggormen i alle år, den har kanskje spist mus (og pølse?) og gjort nytte for seg. Og den har aldri ønsket min oppmerksomhet. Men så ble den altså avslørt av Pus - og deretter den dumme kjerringa.
 
Etter et stort glass rødvin for å roe nervene, sørget jeg for respektfull begravelse for slangen og hodet hans.
 
 
 

torsdag 23. august 2012

Pølsefest i skogen III

 

Avslørt som pølsespiser

Skyldig

Pus


Tatt på fersken. Jeg som trodde det var reven eller et annet vilt dyr som spiste pølsebitene jeg la ut, men så var det altså Pus. Litt skuffende på en måte, men samtidig veldig hyggelig.
 

 
Her er Pus fotografert i gjerningsøyeblikket. Se bare på bildet under hvor skyldig han ser ut:
 
 
Men hvem er denne karen? Aner ikke. Men jeg har sett ham en gang før. Da lå han og lurte under trappa rett under fuglebrettet. Jo, jeg skjønner hvorfor han har begynt å vanke hos meg. Jeg er redd vårt gryende vennskap bygger på en ting, og en ting alene: Mat. Død eller levende.
 
Men han er særdeles velkommen. En veldig sulten pus, og fryktelig sky. Men ingen forlatt villkatt, tror jeg. Pen i pelsen og i godt hold. Kanskje hører han til hos nærmeste fastboende eller på en av gårdene i nærheten. Uansett er katten med sin sorte og hvite pels et overraskende syn i skogen.
 
Etter mye jobbing med flere pølsebiter og og mye lokking, våget han seg helt opp på trappa. Men smatt av gårde så snart godbiten var sikret. Her sitter han og lurer på om han tør:
 
 
 
Men Pus er ikke den eneste som er avslørt som pølsespiser! Tidlig neste morgen så jeg det blinke i de blå stripene i vingefjærene til en stor nøtteskrike. Fra en gren høyt oppe i en gran et godt stykke unna, lettet den og svevde målbevisst ned mot steinen og snappet med seg pølsa. Dette hadde den åpenbart gjort før!
 
Pus, nøtteskrika, reven... Gud hvem hva og hvem som har forsynt seg fra steinen utenfor hyttedøra...
 
Om du følger med videre på bloggen min, får du høre om dramaet Pus og jeg opplevde sammen!