tirsdag 31. desember 2013

Godt nytt hytteår!

Nyttårsaften i fjor kl. 00.01

Skulle gjerne vært der nå...
I år er jeg altså ikke på hytta på årets siste natt, men legger ut et bilde fra min helt spesielle Nyttårsaften alene på hytta i fjor. En fin og stemningsfull opplevelse. Men i år feires Nyttårsaften hjemme i snøløse Oslo. Om det er snø i skogen under Norefjell, vet jeg ingenting om. Uansett - snø eller ikke - en rask hyttetur må det bli snarest, for jeg har glemt å lese av strømmen! 

Godt nytt år!


søndag 1. desember 2013

Julerødt og godt

Drikkeklar!

Bare en liiiten smak...


Tyttebærlikøren fra hytta er klar til å drikkes!
Søt og rød og fin er dette den perfekte juledrikk! Både i hytte og heim.

Egentlig har den vært klar lenge, det tar ikke lang tid å få ferdig en deilig tyttebærlikør.
Oppskriften fikk dere tidligere i høst, men om dere mot formodning ikke har notert den,
finner dere den her.
Når sant skal sies, har jeg ikke fulgt oppskriften slavisk. Årets likør er ikke så søt - og dermed enda bedre. 
Slik så den ut i høst da jeg hadde lagt tyttebær på sprit (vodka):


Med bær rett fra hyttetomta!

Jeg er ikke den eneste i verden som liker å lage godsaker av tyttebær. En som virkelig kan sakene, er Kirsten Winge i Søre Osen, som jeg er så heldig å kjenne. For dere som er interessert i vilt, bær og annen mat fra naturen, vil jeg anbefale hennes kokebøker. Oppskrifter finner dere også på hennes hjemmeside: kirstenwinge.wordpress.com 

Kirsten har en oppskrift på tyttebærgløgg som jeg skal prøve. Jeg har fortsatt litt tyttebær i fryseren,
og av dette skal jeg lage et skikkelig julete tyttebækonsentrat jeg kan blande med rødvin.
MÅ jo bare være godt!


Årets gave: Tyttebærgløgg! (Foto: Arne Nohr)


Tyttebærgløgg
3 liter tyttebær
3 liter vann
2 ts hel nellik
1/2 ts malt kardemomme
ca 1,2 kilo sukker

Bland sammen tyttebær (du kan bruke friske eller opptinte), vann, hel nellik og kardemomme. Kok opp og la dette koke i ca 10 minutter. Da vil du kjenne en herlig aroma spre seg på kjøkkenet! Sil av og rør inn sukkeret til alt er oppløst. Skum av. Hell tyttebærgløggen på rene flasker. Denne oppskriften gir ca 3,8 liter tyttebærgløggkonsentrat. Oppbevar flaskene kjølig.
Tyttebærgløgg blandes med lik mengde rødvin og varmes, og tilsettes rosiner og hakkede mandler.  Det er også mulig å blande i litt sterkere saker. Tyttebærgløggen blir ikke ødelagt av den grunn! Ønsker du gløgg uten alkohol, blandes den med vann. Prøv deg frem hvor sterk du vil ha gløggen.



søndag 20. oktober 2013

...men ingen trost i taklampa

   

Fugl ute, fugl inne...

...fugl i hjertet, fugl i sinnet. Før var jeg aldri interessert i småfugler. Som barn elsket jeg dyreprogrammer på TV, men ble alltid skuffet når temaet var disse småfuglene. Kjeeedelig. Ørner var spennende, men ikke spurver og meiser og sånt.
   Jeg tror interessen begynte da katten min, Sokrates, døde - altså vinteren 2001. Da kunne fuglene sette seg på brettet på verandaen uten fare for bli kattemat. Sokrates var riktignok innekatt, men det visste jo ikke fuglene. De så ham sittende i vinduskarmen og breke. Ja, han brekte når han så en fugl - et varsel om at der ute befant det seg et potensielt drapsoffer. Men han fikk aldri sjansen til å drepe en eneste fugl, min stakkars pus.
  Helt siden han ble borte har jeg hatt fuglebrett hjemme. Og selvfølgelig på hytta, straks jeg overtok den. Og når man har hyppig besøk på fuglebrettet, stiger interessen for disse skapningene og deres gjøren og laden. 

Dette bærer hytteinteriøret preg av. Her skal jeg vise frem diverse fugleting og -tang inne i hytta:


To steinfugler holder varmen på skiferen rundt peisen.


Søt pip-pip på fin boks som jeg har fått i gave. Matboks egentlig, men jeg bruker den til sysaker.


Metallfugl med kaffepose fra Kautokeino.
"Rusten" fugl vokter hyttetemperaturen.





















To tunge jernfugler er gode å ha til å sette oppå aviser og blader når det blåser på verandaen.



Plast-pip-pip med fløyte og eget hus tar vare på hyttenøkkelen. 


Praktisk i plast. Den nederste passer på to drikkeøser av kork kjøpt i Portugal.






Begge soverommene har slike knagger.



"Osteklokke" med fugl på toppen og skatter inni.


Det er plass til en close-up av "skattene": Til venstre en fin, mystisk fuglefjær, en liten bikube fra redskapsboden, en gammel dukkesko som dukket opp da jeg gravde i jorda utenfor hytta, en liten bambi jeg elsket som liten, og to polerte elgtenner.


Ikea-brett på kjøkkenet.


Fugleservietter fra Ikea og kalender meg fuglemotiv som jeg har fått i gave.


Også GJØKURET, selvfølgelig.




Ute har jeg både levende og ikke fullt så levende fugler.

tirsdag 15. oktober 2013

Oktober i langsomt tempo

SKOG-KOS: Et fint sted.

Høstkos

Hva er vel mer velgjørende enn en hel uke på hytta i oktobersol? Spesielt når formen er borte og man trenger å finne den igjen.
Jeg har unnet meg langsomme morgener og rolige turer, og har ikke løftet en praktisk finger. Hammer og malerkost har fått ligge heeeelt i fred. Men turskoene har fått noen beherskede utfordringer. Ingen svette marsjer oppover skogsveiene, men bedagelig rusling på små stier.
Spesielt liker jeg en fin sti som går gjennom et nydelig, åpent område inne i skogen (bildet over). Et fint sted å sette seg ned noen minutter.
Som dere ser under, er det ikke noe spesielt med stien min. En sti som utallige andre stier. 

Men jeg kan forsikre dere at den er god å gå.






Dette har vært en høstkoseuke. Jeg har levd ut selve høstkos-klisjeen: Sammenkrøpet i sofaen med pledd, tekopp, fyr på peisen og en god bok. Jeg presterte til og med å lage kakao.
Og ja, det ble noen glass rødvin også. Til og med litt hvitt:

BOK-KOS: Jeg ser ikke bare TV, jeg leser en bok i ny og ne også

Selv om oktobersola skinte, var det blitt ganske kaldt ute, og hver morgen var det iskaldt i hytta når jeg våknet. Deilig. For da hadde jeg en god grunn til å fyre i peisen!
For å oppnå den ultimate høstkosen også om morgenen, hendte det at jeg tok med den varme dynen over i sofaen og inntok kaffe og frokost der, foran peisen. Og TVen! Fælt å si det selvfølgelig, men jeg innrømmer at lørdag morgen og formiddag ble mange timer ble tilbragt i horisontalen foran TVen. Da vises nemlig alle ukas episoder av Masterchef Australia på TLC - den beste av alle "masterchef"-seriene. Ikke noe flaut kjendisvås, men superdyktige amatører. En god morgen. Og helt lov når man ikke er helt frisk.

MORGEN-TV-KOS: Her er det Amina som tilbereder andebryst.

Men jeg lå ikke under dynen hele tiden, altså. Jeg kom meg da opp etter hvert.
Man må jo ha lunsj.
Så utrolig deilig det er å gjøre ingenting, når man trenger å gjøre ingenting!

Men siste høstferiedag måtte mitt trege legeme til pers og gjøre noen vinterforberedelser. 
Alt som ikke tåler å fryse, måtte tas med hjem, og sisternen måtte tømmes for vann.

Fra nå av må jeg ha med meg alt vann jeg trenger - med mindre det er kommet snø jeg kan smelte eller det fortsatt renner vann i bekken. Noe skal man jo vaske opp i.
Heldigvis finnes annet å drikke enn vann.
Gleder meg allerede til en kort novembertur!

Sees snart, kjære lille hytta mi!


lørdag 21. september 2013

Svartmeis i trøbbel

Ikke lett å være liten meis.

Paralysert av skrekk

Hva har skjedd med denne fuglen? En bitteliten svartmeis som bare få minutter tidligere satt fornøyd og koste seg med frø på fuglebrettet sammen med en spettmeis? Her sitter den urørlig på gelenderet med åpent nebb. Som frosset fast.

En meter fra den åpne døra. Her: en granmeis.


Her ser dere fuglebrettet fra en annen vinkel enn dere har sett tidligere. Dette for å vise hvor kort avstand det er til den åpne hyttedøra.

Iveren etter fuglebrettfrø har økt påfallende den siste måneden. De skal vel spise seg opp til vinteren. Særlig granmeisen og svartmeisen har vært på hogget. I tillegg til spettmeisen, da. Den er alltid på hogget.

Denne iveren rundt brettet kan føre galt av sted. Nemlig inn i hytta mi. Et par av dem har klart å skjerpe seg og finne veien ut igjen selv. Men andre reagerer annerledes. Som denne svartmeisen:


Med åpent nebb.


De blir paralysert av skrekk. De skiter av angst, og blir sittende urørlige med åpent nebb - i vinduskarmen, på en dør eller på gulvet. Da må "mor" gripe inn. Jeg løfter den nærmest vektløse skapningen varsomt opp og setter den ut på gelenderet på verandaen. 

Der blir de sittende like urørlige i mange minutter. Så plutselig kommer de til hektene igjen og flyr bort.
Tre ganger har det skjedd. Her er en skrekkslagen granmeis:


Kan ikke dama flytte seg!

Men nå er det blitt kaldere i luften. Jeg holder døren lukket. Takk og lov, tenker fuglene.


mandag 16. september 2013

58 millioner italienere kan ikke ta feil

God i pasta!

Porcini

Jeg var så godt i gang med soppsnakk, og følger raskt opp med en runde til:
Her er en av italienernes favoritt-råvarer: Steinsopp - Funghi porcini.
Funghi = sopp, porcini = "liten gris"!

Italienerne elsker pasta og risotto med porcini. De fleste oppskrifter er beregnet på tørket sopp - som også er mulig å få tak i her i Norge. Det er tross alt bare en begrenset periode fersk steinsopp er tilgjengelig. Men når den ferske er der, da er det fest!

Fest ble det også i hytta mi da jeg på en bærtur snublet over en velvoksen steinsopp. Ikke én gang, men to! Tilbake på hytta var det fram med soppbøkene for å bli helt sikker. Og javisst, dette var to eldre eksemplarer av den smakfulle delikatessen. Ideelt sett burde de vært litt yngre, mindre og lubnere (som en liten gris!), men jeg var mer enn fornøyd.

Det var bare å sette over pastavannet!


Oops, litt mye parmesan nå også..


Jeg har delt sopp-pastaoppskrifter med dere før, men her får dere én til:

Spaghetti ai funghi porcini

(Til 2 personer)
Spaghetti, linguine, fettuccine, tagliatelle eller papardelle
Nyplukket steinsopp i skiver/biter
3 ss extra virgin olivenolje

2 hele fedd hvitløk 
En kvist rosmarin
Eventuelt: en klype kajenne eller en liten tørket rød chilipepper
1 dl tørr hvitvin
Hakket persille 
Revet parmesan 
Salt, nykvernet pepper

Sett over pastavannet.
Stek soppen i oljen sammen med hvitløken og rosmarinen (evt chilipepperen).
Krydre med salt pepper, og la det surre ca. fem minutter før du har i hvitvinen.
La det surre videre i 5-6 minutter.

Fjern hvitløk, chili og rosmarin.
Kok pastaen og hell 1-2 øser pastavann i soppblandingen før pastaen rennes av (Vannet inneholder stivelse fra pastaen og vil tykne sausen litt).
Bland den nykokte pastaen i soppsausen og dryss over persille.
Serveres med revet parmesan.

En skvett whisky istedet for hvitvin skal visstnok være godt!
Bruker du tørket steinsopp, skal den først bløtlegges (les på pakken hvor lenge). Ta vare på vannet, sil det gjennom et kaffefilter og bruk det i pastasausen.

Til inspirasjon kan du klikke her: Fettuccine ai funghi porcini
Og slik ser en italiener som spiser steinsopp-pasta ut: Tagliatelle ai funghi porcini 


Grundig sjekket før jeg spiste dem!
Buon appetito!

søndag 15. september 2013

Tar ikke risken

Granmatriske? Furumatriske? Ikke 100% sikker - og bra er det...for denne viste seg å være giftig!

Risikosport

I fjor skrev jeg at målet er å lære én ny spiselig sopp hvert år. I forfjor var det steinsopp, i fjor piggsopp. Hvilken skulle bli Årets sopp
Men dette er en risikosport når man er helt blank i utgangspunktet og eneste hjelpemiddel er soppbøker - selv om jeg har tre av dem.
Det hadde vært litt trist å dø av soppforgiftning alene i skogen og bli funnet noen uker senere halvveis oppspist av reven og andre tidligere hyttevenner.

Disse flotte soppene på bildet over, for eksempel. Vil jeg kunne risikere et liv med ødelagte nyrer, dialysebehandlinger, transplantasjon - eller døden? Nja, jeg er temmelig sikker (?) på at de er matrisker og dermed gode og helt ufarlige. Men det var liksom noe jeg ikke fikk til å stemme 100% med soppbøkenes beskrivelser. "Gulrotfarget melkesaft". Ingen tegn til det. Og da tar jeg ikke risken. 

Men så fant jeg denne:

Ikke den jeg trodde.

Flott, ikke sant? Den sto så fint og struttet med den gyldne hatten sin akkurat der jeg fant en fantastisk bronsefarget steinsopp for to år siden. Og steinsopp er noe jeg veldig gjerne vil finne. Dette måte da være steinsopp? Men jeg syntes jeg måtte sjekke i boka for sikkerhets skyld. Alltid lurt. For dette viste seg å være noe helt annet.


Gyldendals "Sikre sopper" gir svar.

Der var'n! Rødskrubb! "Utmerket matsopp", sto det. Herved kåret til Årets sopp! Dermed kunne jeg bare plukke i vei, for denne høsten er åpenbart rødskrubbår. Kurven ble fort full.


Med pensiden opp.

Se så fine! Men skinnet bedrar. De var markspiste alle som én. Men jeg klarte å skjære ut noen fine, rene biter. Det er bare det at når du skjærer i en rødskrubb, blir den helt mørk der du har skåret. Ser ikke godt ut. Og når den stekes blir den helt blåsvart. Ikke særlig mer appetittelig.
MEN: Da vet du i hvertfall med sikkerhet at det er rødskrubb!

Jeg fant noen fine fåresopp (sauesopp) også. De blir gulgrønne når de stekes.
MEN: Da vet du i hvert fall med sikkerhet at det er fåresopp!

Så da ble det 100% sikker soppasta på meg:


Smakte utmerket.

Pasta med nyplukket sopp - det er målet med enhver sopptur.
Det vil si, målet er pasta med steinsopp eller kantareller. Det er ikke uten grunn at italienerne elsker sin spaghetti med porcini -steinsopp. Kantareller har jeg ikke sett snurten av i år. Men denne gulgrønn-svarte rødskrubb-fåresopp-varianten min var slett ikke ille. Stekt i smør og blandet i nykokt tagliatelle. Med nykvernet pepper og generøst med nyrevet parmesan og et glass hvitvin! 

Men var dette risikosport likevel? I "Cappelens Soppbok" står følgende om rødskrubb: "Utmerket matsopp". Javisst.
Men i Gyldendals "Sikre sopper" står dette i tillegg: "Giftig som rå, derfor må den stekes eller kokes i minst 10 minutter." 
Hallo, Cappelen! Hvorfor forteller dere meg ikke dette?!
Være du trygg, jeg stekte den soppen lenge og vel, og er fortsatt i live og fortsatt venner både med reven og andre kjøttetende hyttevenner.





Fortsatt venner.

PS  Har nå fått identifisert soppene på bordet på det øverste bildet. Det er Lakrisriske. Høres for så vidt godt ut, men de er giftige. Kjennetegn: Karrilukt.



søndag 8. september 2013

Sprit og berømmelse

Hytteliv på besøk

Journalist Sverre Julsrud Kristiansen (t.h.) og fotograf Sveinung Bråthen.

Ryktet har løpt raskt. Ryktet om en utrolig trivelig, liten hytte i Fosslia. Det måtte jo bare skje: Norges desidert beste hytteblad, Hytteliv, tok kontakt og tryglet om reportasje.
Jeg håpet på sol, fikk tåke.
Det hadde da i hvert fall sluttet å regne. Og slik sett kan jeg ikke si at "det kunne ikke vært verre".
Men jeg ser ikke bort fra at disse to flinke karene har klart/vil klare å få til noe fint ut av det!
Det de ønsket var vel en liten, enkel hytte som ikke er pusset opp fra innerst til ytterst, og det fikk de. 
Men det hadde gjort seg med et gløtt av sol.

Jeg ser ikke bort fra at det kommer til å handle litt om tyttebær. En rød tråd i reportasjen. Jeg hadde jo hytta full både av nyplukkede bær, rørte bær og bakverk med bær. Jeg tror til og med de fikk med seg dette norgesglasset på et av bildene:

Her er det litt lite tyttebær. Har fylt på mer.

Tyttebær på sprit!
Det vil si vodka. Kjøpevodka. Av dette blir det tyttebærdram eller kanskje tyttebærlikør. Har laget det siste en gang før for mange år siden. Men da besto spriten av en utsøkt ferierestemix bestående av gammal Metaxa, litt grappa, en skvett slivovitsj og resten av en flaske gin. Og du verden så godt det ble!

Men likøroppskriften kommer ikke i Hytteliv, derfor deler jeg den med dere her.
Oppskriften sto i ukebladet Hjemmet i 1990:

Tyttebærlikør
2 liter tyttebær
70 cl ukrydret brennevin, 60%
(går sikkert bra med 40% også, men husk at alkoholprosenten daler betydelig når sukkerlaken blandes med brennevinet.)

Sukkerlake:
7 dl sukker
3 dl vann
saften av 1 sitron

Legg bærene på et norgesglass eller liknende. Hell over spriten og la det stå kjølig i ca. tre uker. Sil fra bærene.
Kok en tykk sukkerlake og avkjøl. Bland sukkerlake og sitronsaft i spriten til passe søt likør.
Hell den på flasker eller tett karaffel og la den stå mørkt og svalt.

Hvis du dropper sukkerlake, får du dram.

Hyttelivgutta jobbet hardt hele tiden og rørte ikke spriten.

Og når kommer reportasjen på trykk? Ikke godt å si, men jeg vil tippe nærmere neste tyttebærsesong!


mandag 2. september 2013

Skikkelig på bærtur

Til pappabjørnen, mammabjørnen og lille babybjørnen.

Ingers grove hyttevafler med tyttebær

Fortsatt bærtid! En prøvelse for ryggen, men verd en innsats.
Både blåbær- og bringebærsesongen synger nå på siste verset, men jeg fikk da med meg litt denne gangen også. Multene rakk jeg dessverre ikke, men det er tid for tyttebær! Et undervurdert bær. Jeg vil slå et slag for tyttebæret!
Men hva kan man gjøre med tyttebær? Lage dram og likør, for eksempel. Og kake. Oppskrifter kommer senere. Også kan man naturligvis røre dem med masse sukker. Veldig godt på vafler.

Jeg er ingen vaffelsteker. Først og fremst fordi jeg liker vafler litt for godt. Men jeg våger meg utpå i blant, og nå laget jeg dem til og med litt sunne. Hverdagsvafler, frokostvafler, hyttevafler - kall dem hva du vil. Men gode er de!


Kan lages med blåbær også.
Her er min oppskrift:

1 1/2 dl hvetemel
1 1/2 dl fin sammalt hvete
1 dl lettkokte havregryn
1/2 ts salt
1/2 ts bakepulver
4 dl lettmelk
2 egg
4 ss gresk yoghurt
2 ss rapsolje eller smeltet smør
6 ss tyttebær (evt. blåbær)

La røren stå og svelle 15 - 20 minutter. Ha litt smør i vaffeljernet og stek i vei.


Slik skal det gjøres!

Avslutningsvis lar jeg dere få nyte synet av et godt, gammeldags vaffeljern i aksjon. Fant jernet lengst inne i kjøkkenskapet. Når mamma og mommo kunne steke vafler med et slikt, kan vel jeg også. Funker som bare det! De blir bedre også, det er jeg helt sikker på.