onsdag 26. juni 2013

To gledelige begivenheter

Dra meg baklengs...

Våger jeg?

Se på denne vesle karen: Dette er en svart-hvit fluesnapperunge noen sekunder før den flyr for aller første gang. Her sitter den og vurderer ståa: tør jeg, tør jeg ikke? Men med den skumle dama ned på bakken er det ikke noe valg, her er det bare å hive seg ut!
Så flakset den modige lille ut av den trygge kassen og landet ustøtt på nærmeste gren. Der den satt i noen sekunder og pustet lettet ut, før den flakset videre - fri som fuglen!


Fløtt deg, dama, her kommer jeg!


Ikke lenge etter var det neste unges tur. Og neste. Kanskje var de enda flere. Her er unge nummer to:


Fremad!

Etterhvert som ungene fløy ut i verden, én etter én, satt fluesnappermamma og fluesnapperpappa på hver sin gren like i nærheten og fulgte nervøst med på familiebegivenheten. De nervepirrende øyeblikkene ble ikke mindre nervepirrende av at jeg drev og lusket rundt med den truende dingsen med øye foran, som jeg hele tiden rettet mot ungene deres.

Med ungene ute av redet kan de hardt arbeidende fugleforeldrene kanskje endelig få slappe litt av? Ta en liten sommerferie, fri for ungemas? Sveve rundt i fint sommervær og snappe fluer? Være litt kjærester. Sitte på en gren og synge en trall? Men sånn er det vel ikke i et strevsomt fugleliv der farene truer over alt. Men like hektisk som den siste uka, kan sommeren umulig bli. De siste dagene har jeg sett de to foreldrene i konstant skytteltrafikk til og fra fuglekassen med mat til de stadig større ungene som bare skriker mat, mat, mat! Aldri hvile, alltid på vakt, unger som bare krever, krever, krever. 
Hvilken lettelse det må være å få krapylene ut av huset!

Noe sånt hadde jeg aldri holdt ut. 
Men jeg har faktisk fått meg en liten fugleunge selv. En som er langt mindre krevende.
Jeg har nemlig kjøpt gjøkur! 
Dette er den andre store begivenheten på Lidstua denne første ferieuka.

Går som ei klokke!

En fuglekasse dette også, bare at denne fugleungen flyr aldri ut i verden. Prøver og prøver, men tør aldri helt. Smetter alltid tilbake.

Et gjøkur har stått på ønskelista en stund. Et sånt som min mormor og morfar hadde på hytta i Sandefjord da jeg var liten. Men hvor får man et gjøkur, og hvor mange tusen må man betale? 

Så plutselig fant jeg dette. Det lå på et bord på lørdagsmarkedet på Vestkanttorget, og liknet helt på det vi hadde i Sandefjord. I hvert fall slik jeg husker det. 500 kroner skulle han ha, jeg fikk det for 450. Ikke til å tro.
Går som ei klokke gjør det også.

Willy - helt kok-ko

Selgeren hadde kjøpt gjøkuret i Schwarzwald, gjøkurgjøkenes hjemland, på vei til sin pensjonistvinter i Spania. Der fikset han uret og kjørte det hjem til Norge da våren kom. Willy, heter gjøken, i følge selgeren. Jeg tror jeg kaller ham Helmut. En bereist gjøk - selv om han aldri vil kunne fly ut av kassen sin.





torsdag 20. juni 2013

Tilbake!

Mr. X

Pus


Pus er tilbake! Har ikke glemt meg over vinteren. Dette er en virkelig trofast hyttevenn som er omtalt tidligere. Den eneste pølsespiseren som er tatt på fersk gjerning. Sist jeg var på hytta dukket han opp igjen.
Hvorfor, mon tro? Er det fordi han liker meg så innmari godt, eller kan det ha noe med pølse å gjøre?


Ser deg nok!


Slik ligger'n. Har spasert opp stien fra veien og tatt til høyre mot hytta mi og lagt seg til rette. Skyere enn reven, men gradvis varmere i trøya. Jeg vet fortsatt ikke hvem Pus Mr.X tilhører eller hvor han hører til, men han er i godt hold og fin i pelsen, så han har det nok bra. Apetitten er det i hvert fall ikke noe å si på.


Tatt på fersken

 
Pus Mr. X må ha gått en god tur for å komme til meg, for det er et stykke til nærmeste gård, der han muligens bor. Men han vet akkurat hvor han skal. Han skal sjekke "revesteinen", dvs steinen der jeg har lagt ut pølse til reven - pølsa som blir spist av gud-vet-hvem: reven, måren, nøtteskrika ... og pus.

Pølse på stein. Leverpostei på trapp. Hva gjør man ikke for å få venner.


Ah, Grilstad magerpostei!

Pus Mr. X blir stadig modigere og er mindre redd enn i fjor. Han husker tydeligvis godt. Dyr har påfallende god hukommelse og læreevne straks det handler om mat. I år tok det ikke lange tiden før han våget seg opp trappa til godbiten som lå der. Han var der faktisk og snuste før det hadde kommet noen godbit der i det hele tatt. Jeg hadde nemlig ikke mer pølse! Men man tager hva man haver, og denne dama har Grilstad magerpostei i kjøleskapet. 
  

Delt med Pus Mr. X.

 
Grov, ovnsbakt og kun 151 kalorier pr. 100 gram. Litt mistenkelig at de ikke lenger kaller den "leverpostei", men det er ikke noe tema nå. Det som er bra, er at Mr. X åpenbart syntes den var kjempegod. Gikk ned på høykant. Dessuten ser ikke den pusen ut til å ta skade av litt magrere kost. 
Der har vi noe til felles, Mr. X and I.

Derfor følger magerposteien med på lasset når jeg nå endelig skal på hytta igjen. Nå starter endelig hyttelivet for alvor! Mr. X, Mikkel Rev, Roger Mår, Eldar Elg, småfugler, here I come!

Deler til slutt en liten "video"snutt av Pus Mr. X fra i fjor:





torsdag 6. juni 2013

Stubber og pinneved

Prosjekter

Pinneved

"DIY" heter det nå til dags. Do it yourself. "Gjør det selv", het det før, og det er egentlig et ganske greit uttrykk fortsatt. Jeg prøver å gjøre en hel del selv. Her skal du få se noe av det.

Ting å gjøre ting av, er det nok av. Etter at skogen som grenset til hyttetomta i øst og syd ble hugget ned, er det ikke bare blitt mer utsikt og lys, men også masse materialer for den kreative og hendige. Jeg kan vel sies å være en slik.

Da jeg fant noen tørre, fine grener fra nedhugde graner, så jeg for meg en lampeskjerm. Jeg så også for meg at det ville være kjempeenkelt og raskt å lage ved hjelp av litt ståltråd. Der tok jeg feil. Men etter mye plunder ble det til slutt en lampeskjerm:


Slik ble den.


Litt skakk her og der, men riktig fin, synes jeg

Siden hytta er så liten, er det et overkommelig prosjekt å pusse den opp. Men som alltid når man pusser opp, så tar alt alltid mye lenger tid enn man tenker på forhånd. Selv om man vet dette på forhånd. 

Jeg synes jeg har holdt på masse, men foreløpig har jeg bare rukket å gjøre småting.

Ting på gang

Malingboksene står framme mer eller mindre hele tiden. "Blåtind" og "hvit lin" fra Jotun Lady, blant annet. Jeg tok også med noen rester turkis maling hjemmefra, og slik ble den tidligere trehvite (dvs tregule) kommoden med svarte metallhåndtak à la smijern forvandlet til turkis kommode med brune lærhåndtak. Lærhåndtakene er laget av et gammelt belte som hadde krympet i skapet og ikke lenger var brukbart til sin opprinnelige oppgave. Om kommoden skal forbli turkis, er jeg usikker på. Men lærhåndtakene er jeg veldig fornøyd med!


Smashing


Stubber og kvister er midt i motebildet, og slik sett er hytta mi veldig moderne. Under ser dere den digre stubben jeg har båret (puh) fra hogstfeltet. Den skal pusses litt på og skal få stå og tørke, og blir et fint sidebord på verandaen. Stubbetrillebordet står perfekt på hjul fra Ikea. Trestammen har hatt en litt spesiell fasong, men det gjør bordet bare mer interessant, synes jeg.


Til tørk


Stubber kan brukes til så mangt. De to stolene på verandaen har fått hver sin fikse fotskammel.


Fin fotskammel
 
Det er med andre ord mye morsomt man kan bedrive på ei hytte hvis man liker slikt!
Senere kommer mer om mine prosjekter etter hvert som tingene utvikler - eller utarter - seg.

 

lørdag 1. juni 2013

Pip pip

Mine små venner

Herr og fru Dompap.

Nå skal jeg presentere dere ordentlig for fuglevennene mine. Disse yndige små som lever livet sitt blant trærne rundt hytta mi, og som flittig besøker det vesle fuglebrettet på verandaen. Jeg legger ut frø hele året. Ikke så mye for deres skyld som for min egen.

De sist ankomne gjestene er herr og fru Dompap og et vennepar av dem. Da de dukket opp ble det jubel i hytta. Jeg har nesten aldri sett dompap før, og de er jo staselige fugler. Særlig hannen, da. Det følger fest med den rødfargen. Vi forbinder disse lubne fjærballene med julenek og snøtunge graner, og i følge fugleboka er de sjeldne å se i sommerhalvåret. Ikke hos meg! Dompapene dukket opp nå i våres, svært skvetne og engstelige, men er nå blitt varme i de røde og grå trøyene sine og blir rolig sittende og knaske solsikkefrø mens jeg sitter i stolen like ved. Jeg betrakter dem, de betrakter meg.

Dompapen er forresten den eneste fuglen jeg klarer å etterlikne sangen til.
Pip, sier den. "Sangen er ubetydelig", står det i fugleboka. Det stemmer.

Men de fleste fuglebrettvennene mine er meiser, og de kommer i seks varianter. Her følger bilder av fem av dem:

Granmeis

Granmeisen er blant de ivrigste på brettet. Bitteliten og tøff. Har en ikke særlig vakker sang du blir litt lei av. Ingen nattergal, akkurat.

Svartmeis

Svartmeisen er litt sjeldnere, og faktisk enda mindre enn granmeisen. Og like uredd og tøff!


Spettmeis

Spettmeisen er en særdeles flittig besøkende på brettet. Den liker å kile solsikkefrøene fast i en sprekk i treverket på verandaen og hakke dem åpne - helst grytidlig på morgenen når jeg vil sove. Hakk, hakk, hakk, hakk.


Kjøttmeis

Kjøttmeisen er en god gammel kjenning og en skikkelig go'ing. Den liker godt meiseboller. Når kjøttmeisen synger, får man skikkelig vårfølelse.


Toppmeis

Toppmeisen dukker også opp i blant, og er den kuleste av meisene med sin fine pønkersveis.

Blåmeisen er jeg veldig svak for, men den har jeg dessverre ikke noe brukbart bilde av, men det kommer!

Det har handlet mye om fugler i det siste, men sånn er det om våren. Neste gang skal det handle om interiør, med stikkord DIY. Følg med!