onsdag 31. juli 2013

Hårvask, kasseroller og blåbær

Her skal det vaskes hår. Vannet i gryta er kokt, vannet i bøtten er nytappet fra sisternen. Det er bare å sette i gang

Back to the eighties

... seventies, sixties...

Det er ikke alle som har bad flislagt med italiensk marmor til hvert soverom, eller vinkjeller, varmekabler, badstu og jacuzzi på hytta. Ikke at jeg hadde hatt noe imot det, men sånn er det nå en gang ikke på min hytte. Hytta mi er en typisk hytte overtatt etter forrige generasjon - den generasjonen som ble voksne under eller like etter krigen, den generasjonen som stryker gavepapiret fra julaften og som vasker og tar vare på brukte plastposer. Vel, nå gjør de vel ikke det lenger, men dere skjønner hvilken generasjon det er snakk om. 


Regnvann. Sikkert renere før.

For dem var hyttelivet spartansk og enkelt. Utedo, bæring av vann, vedhugging, kortspill og ludo. Hårvask foregikk ukentlig, som avbildet ovenfor, med oppvarmet vann, bøtte og øse. Slik jeg gjør det fortsatt.

En hytte var en hytte. Min hytte er utvilsomt en hytte. Men ettersom jeg har både strøm og parabol, vil kanskje noen hyttefundamentalister protestere på det...
 
Foreldregenerasjonen spanderte gjerne på seg noen solide hyttemøbler av den tradisjonelle sorten. Furu, ull, smijern. Mor heklet grytekluter av garnrester og sydde puter av noen gamle gardiner, far frisket opp karmer og møbler med bonderødt og bondeblått. Ellers fylte de opp med alt som ikke var brukbart i heimen lenger: Kasseroller, kjøkkenutstyr, pyntegjenstander, håndklær og sengetøy. Intet skulle kastes, og  "matche" var et fremmedord.



Kaste, det har derimot neste generasjon gjort. Ut med klokkestrenger og tynnslitte håndklær. Men: Hvis man ikke har rukket å kaste alt, kan man risikere å oppdage at man eier ting som er blitt moderne igjen! Se bare den flotte kjelen med blomsterdekor i orange emalje på bildet høyere opp. Den passet fantastisk i det brune og oransje kjøkkenet vi hadde hjemme på 70-tallet. Så ble den forvist til hytta.
Lenge var den ganske fæl. Men så fin den er nå!

 
Ekte vare

Fin er også den olivengrønne Lotus-bollen. Designet av Grete Prytz Kittelsen og produsert av Cathrineholm på sekstitallet. Emaljeverket ble lagt ned i 1970, men over 40 år senere har de egne fansider på nettet. Nå har man til og med begynt å produsere liknende boller i keramikk. Men jeg har ekte vare på hytta! Metall og emalje. I tre størrelser. Pluss en liten brun kasserolle og en større blå gryte. Retro samleobjekter. De var satt bort for å dø, nå har de plass på fremste rad.

Ekte vare er forresten også blåbærene. Plukket på hyttetomta. Det var også noe etterkrigsgenerasjonen drev med: De plukket bær. De tok med seg familien på søndagstur i skogen iført anorakk og gummistøvler og kom hjem med blårøde fingre og lepper og spannene fulle av bær.
Selvsagt plukker folk bær nå også, men ikke på langt nær så mye som før. Skogen bugner av de sunneste mest smakfulle råvarer, men blir ikke plukket. Nå kjøper vi heller store, fine, smakløse, sprøytede hagebær i butikken. 

Blåbær er jo så sunt. Den gamle AP-høvding Håkon Lie svarte at han spiste en kopp blåbær hver dag på spørsmål om hvordan han ble så gammel og holdt seg så pigg. Han ble 103 år og ytret sine meninger til det siste. Ikke bare Håkon Lie, men også de fleste av dagens fanatiske helseentusiaster snakker varmt om blåbærenes velsignelser. De er nemlig smekkfulle av antioksidanter. Ikke bare holder bærene deg ung, noen hevder til og med at de gjør deg yngre.

Nåja. Uansett. Våre foreldre og besteforeldre tenkte nok ikke på antioksidanter. De kjente vel ikke ordet en gang. Sunt, het det den gang. Matauk. Gratis og godt. Først ble bærene til søndagsdessert med fløtemelk og masse sukker. Så laget husmor syltetøy og saft. Dette var på den tiden hvitt sukker ikke ble betraktet som gift. Men så spiste man ikke så mye av det heller.

Dyrkede utenlandske kjøpebær i plastinnpakninger á 125 gram er pene til pynt og relativt gode når annet ikke er tilgjengelig. Men aller best og aller sunnest er de som har blårøde fargestoffer inni. De har mest antioksidanter. De som kommer rett fra den norske skogen. Det var nok sånne Håkon Lie spiste - back in the sixties, seventies, eighties...


De sunneste bærene gir deg blå fingre.

 



fredag 26. juli 2013

Kurerer gruff

Sommermorgener

Årets slager: Havreknekkebrød med Stabburlaks, agurk og pepper.
 
At det går an å være så heldig: Supert sommervær og ferie samtidig! I år klaffet det. Den ene solrike sommerdagen etter den andre på hytta.
Det beste har vært morgenene.
Jeg elsker sommermorgener. Det gjelder bare å våkne i tide for å nyte dem fullt ut. Men ikker for tidlig, for sola når ikke det nederste trinnet på trammen før ca klokka ni, og det er jo der man helst skal sitte. På trammen i morgensola med en kopp kaffe.


Med dyne


Varmt har det vært, men ikke hver dag og ikke hele tiden. Noen morgener har vært kjølige. Hva gjør man da?
Jo, tar med seg dynen og setter seg på verandaen med kaffekoppen! Bustete hår, grums i øya. Våkne langsomt. Håpe ingen ser meg.


Little Joe ordner opp.


Men jeg dyrker tross alt ikke utelivet helt fanatisk. Noen morgener slår jeg til med Bonanzafrokost.
Hver morgen klokka ti er det Bonanza på TV2. To episoder i slengen. Jeg ser bar én episode om gangen, og slett ikke hver morgen, men når jeg gjør det, koker jeg gjerne et egg og slår til med rundstykke og gaffelbiter. Helst skal det være en av de tidligste Bonanza-sesongene - før gutta begynte med tupé - og helst skal storebror Hoss ha en sentral rolle. Den karen er god som gull!
 
Gudskjelov for TV-en. Folk liker å fortelle at de ikke har TV på hytta. På hytta skal man liksom dyrke den gode samtalen, bøker og kortspill. Har dere noen gang sett en hyttereportasje med TV i stua? Lurer på hvor de gjør av dem, for jeg er sikker på at de har minst én. I tillegg til IPadder og IPhoner og andre dubeditter. Hos meg er TV-en sentral. Parabolen er det første du ser. Jeg har hytte-TV and I'm proud!





torsdag 11. juli 2013

Villmarkens sønn

Liten tøffing på hyttetur

Marley (ca 9 måneder)

Møt Marley, knappe ni måneder gammel, fransk bulldog, min stegrandnevø og gode hyttevenn. Mens mammaen hans dro til Florida, har denne lille fyren bodd sammen med meg. I første omgang på hytta.
Hvilken opplevelse for en liten bygutt!

Ut på tur i villmarka! Og hvilke skumle skapninger støter man på der?

Hei der! Dere skremmer ikke meg!

Store dyr med krølla ull! Og fire små! Store de også. Men tøffe Marley lar seg ikke skremme. Vil hilse på!


Det holder nå!


Hilse, ja. Det vil sauemor også. Veldig bestemt. For hva slags lite vesen er dette?


Få en suss!
 

Forsiktige suss utveksles. Vakkert vennskapsbånd er knyttet. Bulldog og søye har funnet tonen.


Skal vi leke?

Valp møter lam. Når mamma tør, tør de også. Overivrig Marley må stagges litt.


Tørst!

Opphissende opplevelser blir man tørst av! Når man er varm og sliten er det like greit å drikke liggende. Marley fikk smaken på friskt bekkevann fra fjellet.

Heeerrrlig!



Kanskje jeg får være med Inger igjen en annen gang?

Når man bare er en liten gutt blir man fort sliten. Da er det godt å slappe av på hytteverandaen etter strabasene. Livet på landet er ikke så verst.