søndag 25. august 2013

På tide med mat

Ser tørre ut, men er saftige og gode takket være havregryn og yoghurt.

Ingers grove hyttescones

Det har vært lite matskriverier denne sommeren. Det betyr ikke at jeg ikke har spist - overhodet ikke. Det blir snarere litt for meget når man skal kose seg på hytta. Med de konsekvenser det får. Men det er nå så. Mat må man ha. Og nå har jeg prøvd meg på scones til frokost! Lette å lage, bare røre sammen, ingen heving, 20 minutter i ovnen. Og det beste av alt: De skal helst spises med en gang! 
Men jeg tenker jo litt helse og sunnhet jeg også, slik man gjør nutildags, og dermed har jeg prøvd meg fram til disse grove sconsene. Med havregryn, yoghurt, blåbær, valnøtter og en skvett rapsolje. Sunne som bare det. Og ikke nok med det: De er både gode og mettende!

Gir ca. 8 -9 stk.

200 g fin sammalt hvete
100 g hvetemel 
3 ts bakepulver
1/2 ts salt
40 g havregryn, lettkokte
ca 50 g grovhakkede valnøtter
ca 4 ss blåbær eller tyttebær (gjerne frosne)
200 g gresk yoghurt
2 dl lettmelk
1 - 2 ss rapsolje
eventuelt: 2 ss flytende honning

Bland alle de tørre ingrediensene godt. Rør sammen yoghurt, melk og olje (og evt. honning). Bland våte og tørre ingredienser til en deig. Den skal være litt klissete.
Hvis du bruker båbær og ikke vil ha helt blå scones, må du være litt forsiktig slik at bærene ikke knuses for mye. Frosne bær gjør dette enklere.

Bruk en sleiv og en skje og form 8 - 9 boller som legges på et smurt bakebrett. De trenger ikke være så "fine". Stek dem midt i ovnen på 200 grader i ca. 20 minutter.
Serveres med en gang. Spesielt gode med brunost, gulost, rørte bær eller syltetøy. Eller bare meierismør!

Det enkle er ofte det beste!

Nå begynner tyttebærene å modnes, og så snart jeg har fått plukket noen, får dere en oppdatering av scones-temaet med rørte tyttebær! Mmmmm....







lørdag 17. august 2013

Oppussing med sørgelig overraskelse


Zzzzzzz

Se mitt nye soverom!



Fint, synes jeg.

Så gjorde jeg det endelig: Pusset opp soverommet! Det første av to. Her var det gulnet panel fra øverst til nederst. Slett ikke ukoselig, det er ikke det. Men jeg liker det bedre nå!


Men å pusse opp er alltid mer jobb enn man tror - selv om man vet dette på forhånd. Jeg har vært flink og fulgt opptil flere oppussingsregler denne gangen. Har lest hytteoppussingsrådene i utmerkede Hytteliv grundig. Jeg har jo pusset opp før - hjemme - men aldri gammelt, ubehandlet panel. 

Men det er grenser for hvor flink man skal være. Jeg må innrømme at det ble lite vasking først (= ingen), men jeg har da sparklet og pusset og til og med grunnet. Grunning med kvistlakk. Så kom ikke her.
Deretter to strøk av Jotun Lady-fargen "Sand" på veggen. "Blåtind" på senger og hyller. De samme fargene pluss fargeprøver fra Flügger (fulgte med et ukeblad) på kommoden. Matcher fillerya fra Maxbo som bare det!

 


På grunn av diverse maleprosjekter har det andre soverommet vært brukt til ymse rot denne våren og sommeren. Det blir lett sånn. Blant annet har det ligget en stor haug dyner og puter på den nederste køyesenga. Endelig ble det anledning til rydding. Men hva fant jeg der, under flere lag sommerdyner og vinterdyner, som en omvendt prinsesse på erten? En mus! En liten, fullkommen, helt inntørket og for lengst død mus!

 
Lille Mus
  
Det var jo nesten litt sørgelig. Hadde den spist musegiften jeg hadde lagt ut i vinter? Fått vondt i magen sin, krøpet inn under dynene og lagt seg der for å dø?
Dette er jo fryktelig å tenke på. Den var så perfekt og fin der den lå, det var nesten så jeg hadde lyst til å ta vare på den. Den var jo ferdig tørket og bokstavlig talt bare skinn og bein. Men nei, så gal er jeg tross alt ikke.

Lille Mus fikk sin endelige grav under en mosedott i blåbærlyngen.   


mandag 5. august 2013

Måtte lykken din gro...

Kongelige tradisjoner

Se min fine hyttedo

"Måtte lykken din gro som gresset bak do"...
Slik het det i de gode, gamle utedotider. Både lykken og gresset vokser som bare det på hytta mi, men det skyldes nok ikke god gjødsling. Jeg har faktisk ingen utedass, men en nymotens elektrisk forbrenningsdo. Selve innretningen har et navn som fiffig kombinerer utedoens royale tradisjoner og det faktum at den brenner våre efterladenskaber til den fineste aske: Cinderella.
Askepott, med andre ord.
For fint skal det være. Min dass følger solide norske tradisjoner og har kongebilder på veggene. Også så fine bilder! Kjøpt på bruktmarkeder og loppemarkeder. Jeg har hatt dem i mange år uten å ha et sted å henge dem. Men det var nok en mening med innkjøpene: De skulle pryde dassen på Lidstua.


Forbrenningsdopipa i midten. Olav til venstre.

Kong Olav er representert med to bilder: Det største (over) er et staselig fotografi der den daværende kronprinsen poserer ganske så kjekk og uniformert med sin kommende brud, svenske prinsesse Märtha. Tror dette er et forlovelsesbilde fra 1928.

En enda yngre kronprins Olav kan også beundres med studenterlue på et lite fotografi i kroken ved vinduet. Dette var opprinnelig et postkort, men er blitt pent innrammet av en ukjent person for mange år siden. 


Gromgutten.

 
Man kan jo lure på hvordan tradisjonen med kongebilder på utedassen har oppstått.
Det finnes sikkert flere forklaringer, men dette er den vanligste:
I riktig gamle dager hadde man ikke dopapir. Da brukte man pinner eller mose - eller hendene. Egentlig irrelevant i denne sammenhengen, men jeg bare nevner det. Heldigvis gikk verden framover, og så begynte man å bruke avispapir eller ukeblader. Problemet var bare at av og til var medlemmer av kongefamilien avbildet, og man kunne i anstendighetens navn tross alt ikke tørke seg bak med Kongen! Så rev man ut sidene og hengte dem på doveggen.



Se så skjønn!




Jeg har dopapir på min hyttedo. Slik sett slipper man dette dilemmaet. Men dette betyr ikke at de kongelige slipper unna doveggen.

Når man sitter på min hyttedo, har man for eksempel denne karen over høyre skulder: Prins Harald. Skjønn som bare det, med himmelblå øyne og blond sleik.
Han bærer uniform, så man kan vel formode at han er
...tja...20 år?







Utsikt fra tronen.


Og her er utsikten fra selve tronen. 
Øverst et praktfullt fotografi av Norges tre vakre små i maritim påkledning (USA 1945?): Fra venstre prins Harald med tenna på tørk, eldstebarnet prinsesse Ragnhild og prinsesse Astrid. 

Men hva er dette?!? Svenskekongen!?! Och Silvia? Dette bildet er en gave. Giveren er en royalist bosatt nær svenskegrensen, og bildet ble forært da hun hadde ryddet kontoret sitt. Som man ser, er det fra bryllupsdagen den 19. juni 1976, og avisutklippet er fra en svensk avis - åpenbart fra før de innførte tabloidformatet. Helt klart en avisside som ikke er egnet til unevnelige renslighetsoppgaver. Opp på veggen!

På min hyttedo er det naturligvis også ukeblader beregnet til lesing. Jeg vil påstå at jeg har en meget doverdig samling blader med tematisk hovedvekt på kongelige brylluper. Man ser blant annet veldig tydelig hva som er bladet Se og Hørs Bryllupstittel med stor B - vedtatt en gang for alle:


En doverdig samlng.

Under ser dere at jeg ikke bare har blader med bryllupsreportasjer, men har tatt vare på andre vesentlige høydepunkter:


Viktige nyheter skal man ta vare på.

Til slutt lurer jeg på: Hva har de kongelige på hyttedoveggene sine?


lørdag 3. august 2013

Nøtte tar seg til rette

Frokostbrettet

 

Midt i matfatet

Tenkte jeg bare skulle vise dette bildet av min hyttevenn Nøtte som tar seg til rette på brettet. 
Fuglebrettet, altså. Ikke verdens beste bilde, tatt gjennom vinduet på "badet". Men her er'n i hvertfall.
Jeg lå fortsatt i senga med kaffe og ukeblad da jeg hørte en lyd fra fuglebrettet som fortalte meg at her var det noen som var tyngre enn de som pleier å lande her. Når det er så stille som det er her i skogen, oppfatter man utrolig mange nyanser av lyd. Jeg jumpet ut av senga for å sjekke. Der satt lille Nøtte og koste seg med solsikkefrø. 
Sa jeg "lille" Nøtte? På fuglebrettet var ekornet en gigant.
Senere så jeg hvordan han gjorde det: Ved å klatre opp stolpen som holder verandataket oppe, og foreta et forsiktig hopp, inntok han det hengende frokostbrettet elegant, men lettere ustøtt.
Jeg syntes det var stas, men det gjorde nok ikke fuglene.


Endelig frokost til granmeisen.



fredag 2. august 2013

"Ja-benk" uten forhåpninger

Bare å sette seg ned.

Man har snekret

Man har snekret en benk. En såkalt "ja-benk". Ikke at jeg forventer frierier i den nærmeste framtid, men det kan jo hende jeg har lyst til å sette meg ned et øyeblikk for det.

Benken ligger på to store steiner. Den til venstre lå der naturlig, og dukket opp da jeg gravde fram mer av fjellet under. Den til høyre har jeg på mystisk vis klart å flytte fra et annet sted. Steinene var fine å sitte på hver for seg, men nå har jeg altså lagt to planker oppå slik at det er blitt en benk. Sagd og spikret litt har jeg også. Og til slutt beiset mesterstykket i samme farge som hytta.


Mesterstykket

Dermed kan jeg sitte og nyte den fantastiske utsikten som ser slik ut:


Ikke akkurat Rondane.

Ikke imponert? Nei, her er ingen blånende fjell og hvite tinder i det fjerne, men det er helt fantastisk i forhold til hvordan det var fram til for to år siden. Da var det svarte skauen. En vegg av mørke grantrær. Fascinerende nok, men nå føles det godt å skue ut over den lyse enga som vokser fram her. Så sitter jeg her da, og tenker at det hadde vært flott om det dukket opp et dyr. En elg, et rådyr, en hare eller rev eller noe sånt. Men dyr dukker aldri opp når du ønsker det. De bare er der plutselig en dag når du minst venter det. Hvis de dukker opp i det hele tatt.

 De eneste dyra som har dukket opp er disse:

Fra høyre: Mor, sønn, datter.

Hyggelig nok, men det var ikke sånne dyr jeg mente med dyr. Her har sauemamma og lammene hennes funnet en haug med gress jeg hadde dumpet. Falt veldig i smak. Disse tre har egentlig ingen ting på denne siden av elva og bommen å gjøre, men har ruslet rundt på enga og i skogen i hele sommer. Ettersom mor har bjelle, har de vært lette å spore. Hos meg har de vært velkomne.

Nye hyttevenner!
Glade i gress, men driter i utsikten. Bokstavlig talt.


Bror (t.h) og søster.