tirsdag 2. desember 2014

Alene i jula....

...hytta, altså. Den er helt alene i jula. Nesten litt trist å tenke på. Men egentlig er det liv og røre der. Nå kan alle musene få feire jul igjen, uten å gå i fella. Det blir nemlig ingen desembertur på meg i år. Det blir det egentlig sjelden tid til. Til det er det for mange hyggelige sammenkomster her i byen. Men her er noen stemningsbilder fra romjul og nyttår for to år siden.

GOD JUL!


Hvit jul
Varmt inne

Kaldt ute
Julevindu I


Julevindu II


Før jeg pusset opp dører og vinduskarm, ser jeg...
 
 

Gran og dompap - ute ute og inne


Julemorgen
Varm kulde
Juleharen var her


lørdag 22. november 2014

Når nettene blir lange

Vinteren er her

...og kulda setter inn

Snart desember, allerede ved firetiden begynner det å mørkne. Ikke lenger høst, ikke ennå jul, ikke helt noen ting. Er her en kort hyttehelg bare for å ordne diverse ting og tang. Noen skal i fella, blant annet. Men det spørs 
om jeg klarer å spolere jula for musemor og ungeflokken hennes. Til det er de fortsatt for mange...

Novemberdrittværet forvandlet seg plutselig til glitrende solskinn. Fint ute - men også deilig inne.
Innekos-sesong! Skal det fyres i peisen, så er det nå. 

Årets første gløgg og deilige - noe overstekte - peanøttcookies! Oppskrift lenger ned.

Måtte kjøpe et nytt glass peanøttsmør til min nye supermusefelle, men det er jo begrenset hvor mye som går med i løpet av et par netters musefangst. To teskjeer, for å være nøyaktig.
To teskjeer peanøttsmør, to netter, to mus. To småtasser som ikke passet seg for fella og som ikke får feire jul igjen. Kan ikke si jeg beklager det.

Hva gjør man med resten av peanøttsmøret? Legger det ut til musebestemora? Hun som sitter og gynger på en stor potet? Nei, man lager cookies! Eller kjeks, om du vil. Men oppskriften jeg fant på nettet er amerikansk, i likhet med musefella. Amerikanerne kan tross alt mer enn å lage  elektriske henrettelsesapparaturer - de kan lage cookies. Og disse skulle være både "verdens beste" og "verdens enkleste". De måtte testes.


Enklere kan de umulig bli. Passer meg utmerket på hytta når jeg ikke vil ha for mye søl og oppvask fordi jeg har begrenset med vann (sisternen er tømt for vinteren). Om de er verdens beste, kan sikkert diskuteres, men go'e, det ble de! 

Originaloppskriften var med kremet peanøttsmør, men jeg har brukt den "chunky" varianten. Eller "grov type" på norsk. Jeg har dessuten redusert litt på sukkermengden. Tror begge deler gjør dem bedre (bedre enn "verdens beste", slå den!) Så vær så god, her er oppskriften:


Musemors trøst



Ingredienser

Nesten hele glasset peanøttsmør.
4 måleskjeer sukker
1 egg

Gir 12-14 kjeks.


Kun tre ingredienser.


Fire sånne skjeer.

Gjør slik:
Rør sammen ingrediensene. 
Form små "boller" med en spiseskje, og legg dem 
på en stekeplate med bakepapir.
Klem dem flate med gaffel i rutemønster.
Stekes på 200 grader i ca 8 minutter.
Følg med så de ikke blir for stekt!
La cookiene avkjøles på rist.




Helst skal man ha bakepapir, men det går jo bra uten.


Gløgg og cookies - så enkelt, så godt!

Peanøtt-cookiene kan nytes the American way, med et glass kald melk. Eller med en kaffekopp, naturligvis. Et glass rødvin er heller ikke å forakte. Eller hva med gløgg? "Verdens enkleste" rødvinsgløgg lager du slik:

Hyttegløgg

 

Ingredienser:
Rødvin
nellikspiker
kanel
sukker

Ønsket mengde rødvin varmes opp med litt kanel og ca tre nellikspiker pr. person. Sukkermengde etter ønske. Smak deg fram. Det er ingen regel som ser at gløgg skal være så søt at den svir på tunga. 
Viktig: Må ikke koke!


Og med noen cookies (og gløgg) innabords, er det bare å stemme i:

Heisann og hoppsann og fallerallera!
Om novemberkvelden da skal alle sammen være gla'!


Dagene blir stadig kortere. Men sola gir ikke opp. Om en måned snur den!


tirsdag 14. oktober 2014

Storfint besøk

Prosjekt oppfeting

Neida, jeg er ikke på hytta igjen nå. Og neida, det er ikke jeg som har oppfeting som prosjekt (ha, ha). Tvert imot, jeg sitter her ferdig oppfetet i sofaen hjemme i byen og ser gjennom bildene jeg tok sist jeg var på hytta. Det dreide seg faktisk ikke bare om mus og lemen, drap og livredding. Som vanlig fulgte jeg med på aktivitetene på fuglebrettet. Der har det nemlig vært storfint besøk.
Se bare denne fjonge fyren:


Og nøtteskrika liker....?


Nøtteskrika kjenner jeg godt, og den svinger innom fuglebrettet i blant. Men nå var den skikkelig på hogget. De var flere som mer eller mindre okkuperte brettet og hang og dinglet i peanøttnettet. De er relativt store kråkefugler, flotte med sine glinsende blåstripede vingefjær. De skriker, og de liker...
ja, nettopp: Nøtter.

Ellers er de også ivrige pølsespisere. Dette kom for dagen da jeg for noen år siden begynte å legge ut pølse (Gilde, med smaksgaranti) i håp om å få besøk av reven igjen. Det er mulig reven fikk seg en bit - spor i snøen tydet på det - men det gjorde Roger Mår og Pus også. 

Og altså nøtteskrika.
Klikk på "Pølsefest i skogen" om du vil lese mer om denne saken.

En annen fjong og fargerik storkar som tilbragte uvanlig mye tid på brettet denne gang, var flaggspetten. Glad i nøtter og solsikkefrø den også - og hvem vet, kanskje er den pølsespiser. Den er i hvertfall kjøtteter, noe som dessverre ble åpenbart da den massakrerte en fuglekasse for et par år siden. Nå er beskyttelsestiltak satt inn på den fronten, men på brettet er den velkommen, fin som den er.




Flotte Hakke


De store er sterkest og de har de flotteste fjærene. Men de minste er de tøffeste! Den knøttlille granmeisen og den enda mindre svartmeisen våger seg ned på brettet selv når jeg står bare en halvmeter unna. 
Men de store pølseeterne er vettskremte pyser. For å fotografere dem måtte jeg stå tålmodig og musestille bak stuegardinen og prøve og fokusere gjennom en uvasket vindusrute. Om jeg leet på lillefingeren, var de borte på sekundet.

Min gamle venn kjøttmeisen var også på plass igjen etter lengre fravær. Fin i fjæra den også. Men ingen kjøtteter, til tross for navnet. 

Hektiske forhold rundt brettet tyder på at det er oppfeting på gang. Nå skal tydeligvis både store og små fugler sørge for ha noe å gå på før vinteren. De har tøffe tider i vente.



Tilbake igjen.



lørdag 4. oktober 2014

Om mus og lemen

På liv og død

Lemenfelle

Jeg har reddet liv! 
Og jeg har tatt liv. Slik kan hyttehelgen oppsummeres.
Dere som leste forrige innlegg, lurer sikkert veldig: Funket klatrestokken? Reddet lemenene seg opp av dødscellen? Svaret er et jublende JA! I hvert fall er det bare døde smågnagere igjen i feristen nå.  
Ikke et pip å høre. Men på grusveien utenfor lå et par ganske nydøde lemen, så man kan jo spørre seg hva som var vitsen.
Men jeg tenker slik at det er bedre å dø i frihet!


Fri - men død. Eller omvendt.


Vi mennesker er rare. Redder liv det ene øyeblikket, tar liv det neste. Litt underlig i blant, som når vi vi engasjerer oss voldsomt for å redde en elg som har gått gjennom isen, bare for å skyte den straks elgjakta er i gang.
Men det er vel lidelsen vi ikke vil se. Rask, effektiv død blir noe annet. 
Og det er rask og effektiv død det skal handle om nå.

Lemen er på sett og vis en stor mus. Og hva gjør vi helst med mus? Vi dreper dem. 
I hvert fall hvis de er inne i huset. Eller i hytta.
Og der er de!
For det er ikke bare lemenår, det er museår også. Smågnagerår. I løpet av alle årene jeg har vært på hytta, har jeg bare sett mus to ganger. Litt muselort på do og i boden jeg må gjennom for å komme til do, har ikke bekymret meg. Men i år har jeg sett mus pile til og fra hytta stadig vekk. 
Ei frekk lita ei har til og med ved et par anledninger sittet ved siden av meg på verandaen og spist solsikkefrø som hadde falt ned fra fuglebrettet! Makan!

Men aller første tegn på stor museaktivitet var to delvis oppspiste doruller på do. Det var musemor som hadde forsynt seg med materiale til bolet sitt. 
Det viste seg snart at hun hadde forsynt seg andre steder også:


Gir god isolasjon.

Tursekken som hang høyt oppe på veggen i boden, inneholdt også mye godt byggemateriale. Grønt sitteunderlag, en liten papirrull og en snerten, rød isolasjonsdrakt til flaskevann gjorde susen. Et eller annet sted i/under hytta har et - eller flere - kull musunger blitt født og holdt seg varme i en rød-grønn, velisolert musebolig.
Bra jobba, musemor!

Må visst kjøpe et nytt.


Men mus skal man helst ikke ha. De kan begynne å gnage på elektriske ledninger og inventar. Den gamle musegiften som har stått her på hytta i årevis, tror jeg ikke funker lenger. Dessuten anbefales ikke gift, blant annet fordi det kan føre til at musene blir liggende og råtne og stinke inne i vegger og gulv. 
 
Musefelle er det som anbefales. Men tanken på å måtte løsne en mus fra en musefelle, bød meg imot.  
Ta i dem, liksom. Fikle med ei felle som kan smekke over fingrene mine. Dette gledet jeg meg IKKE til.
Men må man, så må man. En vanlig, gammeldags musefelle koster femten kroner eller noe sånt. En trebit med en fjærbelastet bøyle som slår seg over musa. Det finnes også flere andre varianter der man ikke trenger å ta i den døde musa. De koster ikke mye, heller. På nettet finnes anmeldelser av disse.

Men hvorfor betale 15 kroner når man kan betale 1500?!

For etter noe forskning på nettet, endte jeg opp med Rolls-Royce-utgaven av ei musefelle. Vet ikke helt hva som gikk av meg, men til slutt satt jeg der med en absurd dyr, amerikansk drapsmaskin med det beskrivende navnet Victor Multi-Kill.
Her skal det drepes!
 
"Victor" for seier.


En batteridrevet, elektrisk musefelle. Amerikanerne kan jo dette med elektriske henrettelser, så dette var lovende. Den anbefalte lokkematen er også av godt, amerikansk merke: peanøttsmør

Henrettelsen foregår slik: En liten klatt peanøttsmør plasseres inni drapskammeret øverst. På baksiden av kassen er det en liten trapp som lurer musa inn til de velduftende godsakene. Det er lurt med litt peanøttsmør på trappa også. Da blir innretningen uimotståelig for en sulten, liten tass. 
Inne i drapskammeret avlives den med støt, og ruller deretter ned i en liten uttrekksskuff (plass til ti!).
Peanøttsmøret inne i fella rekker den aldri spise. Døden inntreffer raskt og effektivt. Slik skal det være.
Når V-en for "Victory" blinker rødt, er det bare å trekke ut skuffen:


En søt liten tjukkas.

Multikiller'n ble plassert ved siden av do, inn mot veggen. Førstemann i fella var en liten tjukkas av en skogmus. 
Nytt forsøk på neste hyttetur. Ingen fangst. 
Skulle jeg likevel kjøpt 15-kronersfella?

Dette var for en måned siden. Men denne høstferien har vært langt mer effektiv. For samtidig som jeg hjalp lemen opp av ferist-fella høyere opp i lia, kverket jeg disse to yndige små i løpet av en natt:

To søte små. Tett omslynget.



En sånn "maskin" gjør det liksom litt mindre... virkelig? (jeg prøver å finne en psykolgisk forklaring for det vanvittige kjøpet). Musene ligger pent dandert, jeg slipper å ta i dem... Uansett må jeg SE dem. Men da jeg først våget åpne skuffen, ble jeg stående å stirre lenge og vel - rørt av synet av de to uskyldige små som jeg hadde lurt så grundig. 
Litt trist, nesten. 

Og mens jeg sitter her og skriver, har jeg oppdaget at at V-en blunker rødt igjen. På tide å sjekke nattens fangst!


Tre søte små. Peanøttsmøret har falt ned i kammeret også.

Tre
Hvor skal dette ende?
Hvis jeg blir på hytta én natt til, går det fire mus i fella da? Men jeg skal hjem i dag. Må nok ta en helg igjen snarest. 
Er jo nødt til å fange mange mus med multikiller'n for å få valuta for penga!




fredag 3. oktober 2014

Viltobservasjoner

Skrik fra dødscellen

Desperat liten tass, fanget uten rømningsmulighet.


Når man går en fredelig liten tur i høstsola, og noen skriker under føttene dine, da skvetter man jo litt. 

Og der nede i mørket, under det kraftige stålgitteret til en ferist, var det liv! Og død. I det som var blitt et skrekkabinett for smågnagerne, pep det fra fem, seks lemen som pilte forskremt rundt blant et tjuetalls døde og halvdøde artsfrender.



Best å ikke falle nedi her.
 
Hvem hadde vel tenkt på det: at smådyr kan falle ned i en ferist og ikke komme opp igjen? 
Så må de dø her, omgitt av råtnende og stinkende lik. Glatte, rette stålvegger gjør flukten umulig.

OK da, det er bare lemen. Selv en dyrekjær person som meg, er ikke spesielt opptatt av lemen. 

Og denne høsten er de over alt - døde og levende. Hvem bryr seg?
"Naturens gang", sa jeg til meg selv og gikk videre.


Redningen er nær! Pinnen skimtes til høyre.

Men jeg klarte ikke helt å koble bort synet av småtassene der nede i deres lille helvete. 

På tilbakeveien tok jeg turen innom feristen igjen. Med en tjukk gren. En mulig klatrestokk. Så stakk jeg den ned i avgrunnen til de redde små, og satser på at de klarer å klatre opp på på denne. 
"Sprø bydame", hadde vel bonden på gården ovenfor tenkt om han så meg. Heldigvis så han meg ikke. 

Disse krekene skal vel dø snart likevel - i lyng og kratt og langs stier og veier -  men la dem slippe å seigpines på denne måten! Om det det funker, vet jeg ikke. Men de har vel såpass omløp i hodet.
Eller klatreevner.
Må ta en tur til feristen igjen i dag og sjekke, tror jeg. 




 

mandag 22. september 2014

Hytta mi i Hytteliv

"Helt enkel luksus"

Ja, det er tittelen på en reportasje i siste nummer av Hytteliv, som handler om "det enkle livet ved Norefjell". Og det gjelder selvsagt hytta mi! Den pryder hele forsiden i all sin enkle - og trendy - prakt:

Nr 9 er kommet i en butikk nær deg!

Det var en gufsen dag i fjor på denne tiden at Hytteliv kom på besøk. Ryktet om idyllen i skogen under Norefjell hadde selvsagt nådd redaksjonen, og slik ble det til at journalist og fotograf trosset regn og tåke og strevde seg opp stien til Lidstua. Et hyggelig besøk!
 

Journalist Sverre Julsrud Kristiansen (t.h.) og fotograf Sveinung Bråthen.

Jeg er nemlig trendy. Det er derfor de kom. Trendy uten å vite det! Enkle skogshytter er tingen nå. 
Og nå er resultatet her. Løp og kjøp! Men her kan du sniktitte litt i bladet:


Sannelig, der sitter jeg og spiser scones!


Her er til og med oppskrift på Ingers grove hyttescones med tyttebær eller blåbær.
Oppskriften finner dere naturligvis her i bloggen min: Hyttescones


Hvilken trivelig hytte!


Det står i reportasjen at jeg liker furu. Og det er ikke feil. Men steg for steg blir furuen borte inne i hytta mi. Jeg har malt begge soverommene og noen møbler. Jeg har sagt til meg selv at jeg vil beholde de umalte furuveggene i stua, jeg vil beholde en litt "røff" stil. Jeg er til og med sitert på det. Men det er nok mest for å slippe å male.
Veggene ser kanskje lyse og fine ut på bildene i bladet, men sannheten er mørkere og mer oransje... 
Om Hytteliv kommer tilbake om noen år, ser det nok ganske annerledes ut. Jeg satser på ny reportasje!
 

Se så fint!


Som dere vet, pusset jeg nylig opp gjesterommet. Mitt eget soverom, som er avbildet over, var nyoppusset i fjor. Så fint ble det, at det har fått en helside i bladet. Ikke dårlig!


Med tips til besøkende.

Nå blir nok Krødsherad kommune fornøyd også, for her har Hytteliv og jeg hjulpet til med litt reklame for lokale severdigheter. Noresund og Norefjell er ikke verdens navle, men er vel verd et besøk!








torsdag 11. september 2014

Parabol farvel

Takk for alt

Nå er det slutt.

Jeg har slått opp med Parabolen
Parabolen og jeg har holdt sammen på hytta i mange år. Jeg har avfunnet meg med synet av den, og jeg har justert varsomt på parabolhodet når behovet har meldt seg. Men gradvis begynte den å gå meg mer og mer på nervene. Små ting som irriterte. Svikefull og uberegnelig. Jeg har røsket hardt i tallerkenen uten at det har hjulpet. Noen vil si at vi vokste fra hverandre. Det vil si - det var nok den som vokste fra meg. Den var tross alt montert på et tre. 
Nå er det slutt, og jeg har valgt å leve sammen med en antenne fra RiksTV.
Mye tyder på at det blir et lykkelig forhold. 


Min nye følgesvenn. Gode antenner er alltid bra i et forhold.


Problemene med parabolen har vært en føljetong den siste tiden. Har faktisk ikke hatt TV på hytta i hele sommer. Hørte dere?? IKKE TV! Dvd og litt nett-TV, joda, men det blir ikke det samme. Bonanza om morgenen, Dagsrevyen om kvelden. Visse ting må jeg ha med meg. Eller - jeg må i hvert fall vite at det er mulig. Ellers blir jeg nervøs og urolig. Helt klart skadet etter mange år som TV-avhengig.

 
Lykkelige TV-minner fra den gang parabolen fungerte


Ikke et vondt ord om Canal Digital. Deres tålmodige kundeservicepersoner har hjulpet meg utallige ganger etter hvert som parabolen sviktet meg stadig oftere. Men verken Kristoffer eller Hassan eller Charlotte eller Jöran kan stoppe trær som vokser og grener som forstyrrer signalene. Ikke engang parabolmannen de sendte kunne gjøre noe med situasjonen.
"Har du vurdert RiksTV", kom det til slutt forsiktig fra parabolmannen. Han som var hyret av Canal Digital. Han ville jo så gjerne hjelpe meg.
RiksTV har antenner, fikk jeg vite. Antenner! Jeg ante ikke at det fantes fortsatt. Skikkelig retro. Og da passer det jo bra på hytta mi. Det var bare å slå til.


Skal jeg snart få Bonanza-frokost igjen, mon tro?

Jeg ringte RiksTV. De var veldig velvillige. Ymse tilbud hadde de også. Vi gjorde en avtale. Men surr med adresse, surr med montøravtalen, surr med fakturaen (for mye, selvsagt) og så presterer de å sende meg en sånn boks som jeg hadde takket nei til tre ganger - i stedet for dekoderen. Det oppdaget jeg litt for sent.
"Har du ikke dekoder", spurte montøren da jeg sto der med denne boksen jeg hadde fått. Så måtte jeg vente enda noen dager og kjøre hjem og hente dekoder.
Det var kortversjonen.

Og det ble lys! Det ble TV-bilde! Det funker. Halleluja! 
Og om vi får skikk på fakturaen også, så er alt tilgitt, RiksTV.

Men hva er styggest? Parabol eller antenne? Vurder selv:


FØR: Ikke pent i det hele tatt. 
(For dem som lurer: Treet var eneste mulige sted å motta signaler)

NÅ: Bedre!
 
Furua er også fornøyd. Nå skal sårene få gro.



mandag 8. september 2014

Gjester velkommen

Ferdig!

 

Veggfargen "Vårluft" er noe dusere enn på bildet.

Herved har jeg den glede å ønske dere velkommen til visning av det nyoppussede soverommet på Lidstua! Det tidligere så oransjegule plankerommet er nå forvandlet til en vårgrønn og deiligblå oase av velvære som jeg kan tilby mine gjester.
Her ser du herlighetene i høydeformat:

Med rye fra Maxbo.

De mest pirkede av dere vil nok registrere at enkelte detaljer ikke er ferdige. Taket, for eksempel. Skal hun ikke gjøre noe med det? spør dere kanskje. Vel, ikke i dag, for å si det slik. Men den planken på veggen mellom over- og underkøya skal snart gjøres noe med. Også må jeg skaffe en stige eller noe sånt, til dem som skal overnatte i høyden.
Men fint ble det. Her skal dere få nyte synet fra flere vinkler: 

Litterært hjørne med kjøttmeis og soppkurv.

To nye bokhyller på veggen over kommoden skal tilfredsstille de viktigste litterære hyttebehovene:  
Krim og gamle Donald-blader. Flere krimbøker kommer, og vil nok fylle hele øverste hylle. Her vil man finne Mankell, Bruheim, Lindell og Fossum. Muligens også Nesbø, hvis det er plass. Noen har jeg lest, men mange kommer fra min mammas leilighet, så her er det mange groteske drap å glede seg til.


Mer litteratur bak kommoden: Gamle Hjemmet'er og Hytteliv.

Hva synes dere om kommoden? Den var i gul furu den også, selvfølgelig. Nå er den frisket opp i fargene fra resten av rommet: "Sand", "Vårluft", "Blåtind" og "Silke"  fra Jotun Lady. Jeg har valgt fargene rett fra fargekartet. Fargene blir jo aldri helt som man tror (og gjengis ikke helt korrekt på bildet), men jeg er fornøyd med resultatet!

Tilfreds, men utslitt. Hyttelivet tar på. Nå må jeg hjem og hvile.





søndag 7. september 2014

Gul furu farvel

Endelig i gang!


I fjor pusset jeg opp det ene soverommet. Bort med gulnet furupanel, på med sandfarget maling. 
Fint, ble det. Bare se her:


Fjorårets verk 
(veggen er sandfarget, ikke grønlig som på bildet)

I løpet av året som har gått, har jeg sagt det mange ganger:
"Nå drar jeg opp på hytta og pusser opp det andre soverommet". 
Men har jeg gjort det? Dratt på hytta, ja. Men orke å gå i gang med oppussingsmarerittet? Nei. 

Men nå er jeg i gang! 
Og det er ikke gjort på en helg. Jeg liker å male, men det er liksom ikke bare å male i vei. Den lille perfeksjonisten i meg har nemlig ambisjoner om å gjøre det ordentlig. Følge oppskriften. Det betyr at alle de traurige innledende rundene må gjennomleves og gjennomføres. 
Bare det å rydde ut, ta ned og skru løs er jo en dagsjobb. Og så skal jeg leve mellom stabler av madrasser og rot og verktøy, og balansere mellom bokser med maling og pensler. 
"Kos deg på hytta", tikker det inn på sms. Ja særlig.


Ikke trivelig.


Deretter følger det som er enda kjedeligere: Vaskingen. Et ork. Jeg skipper ofte vaskingen. Men denne gangen har jeg faktisk dratt en klut funktet med salmiakkvann over støv, spindelvev og oransje planker. 
"Planker" er ordet her - ikke fin "panel". Rå planker fulle av spikerhull og naturlige hull, sprekker og striper av størknet kvae. Så jeg har ikke hatt noe valg: Sparkling.
Og pussing.
Jeg blir sliten bare av å skrive om det.

Da er man i gang.

Midtveis i pussingen begynte jeg å tenke at "stilen her er litt røff, det skal liksom helst være litt rugler her og der." Da trengte jeg ikke være så nøye.
Skulle jeg nå endelig få love til å male
Nei, så skulle det grunnes. Enda en ting jeg ikke pleier å være så nøye med. Men nå: grunning med kvistlakk!
Jeg er imponert over meg selv.
Så endelig til det det egentlig handler om: Male! Føles godt. Jeg var spent på den lyse, beigegrønne fargen "Vårluft" som jeg kjøpte i fjor, og som jeg tenkte ville passe bra sammen med sandfargen og blåfargen på seng og stol og kommode. Ett støk. To strøk. Så en omgang med tynn pensel innimelom plankene og opp i krokene. Så listene. De oppe og de nede. Ett strøk. To strøk. Hyller, hylleknekter, knagger og kommode. Ett strøk. To strøk. 
Dagene går.

Var det noen som sa ferie? Var det noen som sa hyttekos
Joda, det er mulig. I hvert fall for denne dama. Det er en kunst jeg behersker. Med stua full av rot handler det om å måke seg en ryddig oase i sofaområdet. Og premiere seg selv med noe godt. Se bare her: Hyttesushi og prosecco! Slå den!
Vel fortjent, synes nå jeg. 
 
Kos i rotet! (Og hvis du lurer på hva som er i kaffekoppen, så er det soyasaus)