mandag 28. juli 2014

Kom deg ut og plukk!


En fryd for øye og gane.

Sommerens beste blåbærsalat


Blåbærtider! Det er på høy tid med en sommermatoppskrift, og denne herlige salaten med blåbær, spinat, feta og pinjenøtter, er noe av det beste jeg har spist på lenge. Blåbærene ble plukket like utenfor hyttedøra - og da smaker de jo selvsagt ekstra godt.

Jeg har ikke funnet på oppskriften selv, men har hentet den fra "Bærboka" skrevet av Kirsten Winge, som jeg er så heldig å kjenne. Denne dyktige trønderdamen fra Trysil er forfatteren bak en rekke inspirerende kokebøker med mat fra naturen. Dette er hennes (foreløpig) siste, og i den omtaler hun hele 25 (!) spiselige, norske bærsorter.  
Hva med for eksempel blokkebærpai, einerbærøl, heggebærgelé eller krydderkake med tyttebær? Eller rett og slett jordbærsyltetøy?
Boka ble til og med hedret med sølvmedalje i Gourmand World Cookbook Awards tidligere i år, et slags verdensmesterskap for kokebøker. 


Nesten verdensmester.

Blåbærsalat - Kirstens oppskrift:

Til 4 personer:
500 g friske blåbær
1 pose spinatblader
150 g ost (fetaost, blåmuggost i biter, salatost)
2 ss balsamicoeddik
2 ss olivenolje
1 dl pinjekjerner
salt
nykvernet pepper

Vask og tørk spinatbladene, og legg dem i en salatbolle. Legg osten over spinatbladene. Ha over blåbær. Bland balsamico og olje, og tilsett litt salt og pepper. Hell dette over salaten. Øverst legges pinjekjerner, som er lett ristet i tørr stekepanne. Serveres til for eksempel spekemat.

Man trenger ikke følge en salatoppskrift helt slavisk - det er lov å gjøre litt som en selv vil! Dressingen blandet jeg godt med spinatbladene før jeg la over resten av ingrediensene. Dessuten var jeg så heldig å ha funnet en neve søte markjordbær på tur samme formiddag, og de gjorde ikke salaten noe vondere, det kan jeg love. 
Som anbefalt, brukte jeg feta, som smakte fortreffelig sammen med de søte bærene på en varm sommerdag. Kanskje prøver jeg en god blåmuggost eller en chèvre neste gang.



Nydelig lunsjrett

Friske bær er å foretrekke, siden tinte, frosne bær blir litt klissete når de blandes i en salat. 
Kjøpeblåbær/hageblåbær (de som er hvite inni) kan selvsagt brukes - men er ikke like smakfulle som norske villblåbær. 
Med andre ord - dette er sesongmat, så kom deg ut og plukk!


Nyttig bærinfo, fristende oppskrifter og flotte foto av Ove Bergersen og Esten Borgos.

Kirstens hjemmeside og mange flere oppskrifter finner du her: Kirstenwinge.no



torsdag 24. juli 2014

Opp i høyden

Lunsj med utsikt

 

Villmarka kaller

30 grader i går, spådd varmere i dag. 
Tenkte jeg skulle ta en tur opp i høyden, kanskje luften er litt friskere der?
Hadde utvilsomt behov for å røre litt på meg også. Komme meg bort fra nyheter, terrortrusler, parabol og praktiske gjøremål på hytta.
Ambisjonene var behersket. Satset på den desidert korteste turanbefalingen på Norefjell. Fra Norefjellstua og ut på Svartebergflaket, 996 m.o.h. Tror faktisk ikke jeg har gått der før. Er sannelig ikke sikker. I så fall er det mange år siden. 

Fant en kjent og kjær rød T og tok fatt på en sti oppover skrenten.


Vekker gode minner fra andre turer

Dirrende hete. Tomt for folk. Jeg sliter meg oppover. Minst 100 meter. Oppe ved stolheisene tar T-ene slutt. Her blir jeg minnet om at andre har slitt mer enn meg i disse bakkene. Stein Eriksen, Laila Schou Nilsen (litt usikker på om hun var med i OL, men hun var i hvert fall god i slalåm).


Vekker ingen minner. Før min tid.

Varmt - og helt tyst


Peser opp og ned og fram og tilbake på grønn lyng i håp om å finne en rød T eller annen merking. Kan ikke risikere å gå meg vill og dø av tørst og hete helt alene her under forlatte stolheiser.
Annen merking dukker plutselig opp.


Fremad!

Blått for sommerløype, akkurat som i Nordmarka! Men her gjelder det å trå forsiktig, ikke snuble og brekke armer og bein. Fortsatt ikke et menneske å se, og mobilen har jeg klart å legge igjen på hytta. 
Faller jeg her, er det over og ut.

Minst en halvtime er gått. Kanskje en hel time! Svetten siler. Tid for en styrkende matbit. Eller enda viktigere: Drikkepause. Og finnes det bedre sted for en rast enn her?


Krøderen - mot nord.


Kaffe og rundstykke med gulost. Men vannet smakte best. Renset regnvann. Flasken var fylt opp med isbiter da jeg dro, og var friskt og kaldt. Ingen fare for å dø av tørst - ennå.

 
Styrkende.

Kreftene kom tilbake, og turen fortsatte. Inn i det ukjente. Det lå døde langs stien. Hadde varmen tatt livet av dem, tro?
 
Heteslag?


 Ting tydet på at det hadde vært mennesker her før meg:

Forfrysninger?


Etterhvert skjønte jeg at jeg hadde gått hele 1,8 kilometer
Det var på tide å snu og gå tilbake.

Ingen skam å snu



Storslagen utsikt denne veien også. Mot syd, denne gang. Men tørsten sved og det var bare å håpe at beina ville bære meg helt fram.


Mot syd.


Tilbake til stolheisene. Nærmere mål. En glovarm bil venter meg. Gi meg vann! Gi meg noe kaldt! La meg hvile! Kjære stolheis, ta meg med - fly meg til beachen på Quality Spa & Resort Norefjell! 



Ta meg med!

Men heisen går ikke til beachen på Quality. Det ble Solo Light på Kiwi på Noresund istedet, og en Kroneis med jordbær. 
Fin tur!




onsdag 23. juli 2014

30 grader i skyggen

Kritthvite, tørre, ubarberte legger og en svart stortånegl. Hvem bryr seg!

Parasoll og parabol

I dag er det min tur. Til å dele en fot-selfie. Vær så god.
30 grader i skyggen. Her er det ikke annet å gjøre enn å sitte helt rolig under parasollen og puste og vente på at klokka blir mange nok til at jeg synes jeg kan åpne en iskald hvitvin.

Har tatt meg helt ut på å sage ned to svære furugrener høyt over parabolen og en liten bjørk litt nedenfor i håp om TV-signaler. Hjalp noe. Men noen av bjørketrærne til høyre for min høyre fot, må også bort. Men da må jeg snakke med grunneier først. Og noen som kan hugge for meg.
Sukk.
Har nemlig hatt parabolmann på besøk i dag. Det var lite han kunne gjøre, annet enn å fortelle at trær som vokser og store grener som begynner å henge, er lite parabolvennlige.
Er så lei av den parabolen.
RiksTV, antydet parabolmannen - helt uoffisielt...  
I mellomtiden lever jeg TV-fritt på verandaen og lufter tærne i varmen.
Det kunne vært verre.

tirsdag 22. juli 2014

Ting som funker

 

Nyanskaffelser II, III og IV

Et mål for denne sommerens hytteferie er å bringe Lidstua ørlite nærmere en behagelig, moderne levestandard. 
Det er så lite som skal til.
Men det betyr at flere av denne sommerens solfylte dager har vært tilbragt med nesa ned i en eller annen bruksanvisning -- i tillegg til telefonene til Canal Digital, Ice.net og Dnb. Behørig omtalt i forrige innlegg.
Nyanskaffelse I har altså vært nevnt tidligere: en trådløs dekoder fra Ice.net. Lidstua er med andre ord nå tilkoblet den store verdensveven. Men hytta mi har fått flere revolusjonerende og siviliserende nyanskaffelser, til fryd både for legeme og sjel. 
Og det er ting som funker! 
I gremmelsen over ting som ikke funker, skal man ikke glemme alt som funker. Og det er tross alt en hel del.
La meg presentere de tekniske nyvinningene i tur og orden:

Funker

NYANSKAFFELSE II:  Vannrenser  med gravitasjonsfilter. Man heller oppi regnvann fra sisternen, og litt senere kan man tappe rent, frisk drikkevann. Den er ikke spesielt stor heller, bare en snau halvmeter, og slik får den faktisk plass på mitt minikjøkken.
Vidunderet ble kjøpt på nett fra Hyttetorget. Tilbudspris. Men med porto i tillegg, så ble den vel egentlig litt dyrere enn om jeg hadde kjørt ut til Hyttetorgbutikken på Alnabru og kjøpt den der. Der får man nemlig 10 prosent når man henter selv. Bare et tips.
Men hvem bryr seg om småpæng når det funker så bra! Nå slipper jeg å bære tunge plastdunker vann som jeg har tappet i springen hjemme. Og hvor bra er egentlig vann fra dunker der bakteriene har ligget og godgjort seg i dagevis?
Da tror jeg renset regnvann er bedre.

Drikkbart!


NYANSKAFFELSE III:  Gresstrimmer!  Kjøpt i favorittbutikken Jernia på Skøyen for kr. 999. Den gjør akkurat den jobben jeg håpet den ville gjøre - og litt til. Må lades mellom øktene. Så får jeg en pause. Men uansett er det ikke mye som skal klippes her mellom stein og maur og blåbærlyng.
Jeg har riktignok naturtomt, men som med så mye annet "naturlig", må den jobbes litt med for at den skal se naturlig ut på den måten jeg ønsker. Helst skal det se ut som jeg har hatt geiter på beite her. Men jeg har ingen geiter. Gresstrimmeren får være geita mi.

Funker som bare det



NYANSKAFFELSE IV:  Dusj!  I alle år har de stramme hytteodørene regjert her på Lidstua (Joda, jeg har jo vasket meg...), men nå kan jeg møte omgivelsene gullende ren og lavendelsåpeduftende takket være denne kjekke saken - også den på tilbud fra Hyttetorget:

Funker - sånn halvveis

Med denne dusjpakken følger en trykktank på tolv liter som fylles opp ca 50/50 med kaldt vann og kokende vann. Blir fin temperatur. Så må trykket pumpes opp, og så kan det dusjes.
Eller "dusjes". For så må det pumpes igjen. Og igjen. Og ikke får jeg dette dusjhodet til å spre strålene heller. Det renner ut som fra en spring. Kanskje er det en feil, eller kanskje jeg finner ut av det.
Litt skuffende, men man blir jo ren.  
Delvis godkjent. 
Men bedre skal det bli. Jeg har en fin, usjenert dusjeplass utenfor hytta, men skal jobbe litt med å mekke en utedusj rundt hjørnet. Fortsettelse følger! Men ikke med det aller første.



mandag 21. juli 2014

Ikke jordens undergang, men...

 

Tre gode grunner til å rive seg i håret


Hvor lenge var Eva i Paradis? Eller i dette tilfellet, jeg?
Og 2 GB, hvor mye er det?
2 gigabytes er månedskvoten i et "Av og til"-abbonnement. Ikke mye, viste det seg. 
Etter to dager i Ice.net-paradis, var månedens datakvote oppbrukt. Det skyldes selvsagt overforbruk siden jeg har sett på nett-tv. Den største slangen i mitt paradis akkurat nå, er parabolen. Den funker jo ikke heller.
Og da jeg skulle prøve å kjøpe flere gigabyter på et særdeles laaaaangsomt og høyst ubrukelig nett, så funket ikke bankens kodebrikke.
At batteriet var i ferd med å avgå med døden, det visste jeg - men det ville vel holde ut ferien, hadde jeg tenkt. Å nei, du.

Svikefull I
Svikefull II
Svikefull III

Prøvde så å åpne kodebrikken for å se om det var mulig å skifte batteri. Men hadde jeg skrutrekker som var liten nok? 
Av gårde til mini-maxbo nede i bygda for å kjøpe skrutrekker, og videre til nærmeste bensinstasjon for batteri. Så til aksjon.
Men man skal ikke kunne skifte batteri på en kodebrikke. Det ble klart da den var åpnet. Det vil si, jeg klarte å tvinge batteriet på plass, og det ble liv i stakkaren. Men den ville ikke adlyde lenger. Jeg var like langt. 
Ingen TV, intet nett, ingen betalingsmulighet. Jeg fikk ikke blogget engang!

Men mennesker har overlevd hytteferier uten noe av dette tidligere, har jeg hørt. Og de hadde kanskje ikke dvd engang. Men det har jeg, og dermed ble ble det gjensyn med Sopranos utover natta. De gamle kjenningene er faktisk enda bedre ved annen gangs gjennomseing:

Go'guttene i Sopranos


Ting løser seg.
Mobilen funker jo (den har riktignok vært litt usamarbeidsvillig noen ganger...): En telefon til Ice.net har gitt meg massevis av ekstra gigabyter, og en telefon til banken har gitt meg ny og mer moderne kodebrikke. Kommer snart i posten. Og Canal Digital har lovet meg en gratis montør. Venter bare på at han skal ta kontakt... (Burde han ikke ha ringt for lengst?)
Ikke mine favoritt-hyttesysler, dette. Jeg liker å ordne å fikse på hytta, men IKKE sånne ting.
Nå har pulsen roet seg. Det har egentlig gått greit uten TV. Ganske greit, i hvert fall. Sola skinner, jeg har spist blåbær og jeg har til og med begynt på en bok. Det er like før jeg begynner å legge kabal. Med ekte kort!
  


onsdag 16. juli 2014

Hjelp i nøden

Nyanskaffelser del I

Teknologisk gjennombrudd.

Der røyk det prinsippet. Det om at jeg ikke skulle være på nett på hytta. 
Hytta skulle liksom være datafri sone. "Det enkle hytteliv", vet dere. Bare høre fuglekvitter og suset fra tretoppene. Samtaler og en god bok. Alt det der.
Joda, det også. Men i denne damas enkle hytteliv spiller TV-en en viss rolle. Også må det innrømmes at det blir litt slitsomt med Facebook på mobilen... 
Men hva med Hyttebloggen, da? spør du kanskje.
I det enkle hyttelivs navn har all blogging foregått etter hjemkomst. Men den tid er over! Verden har nådd Lidstua, Lidstua har nådd verden - den store verdensveven! Den svarte boksen fra Ice.net har inntatt hytteveggen og jeg er online!
Det innebærer at jeg nå kan blogge "på direkten". Dere skal ikke få fred!

Det føles nesten litt for bra: Facebook, mail, nettbank, nyheter, tull og tøys... og kanskje det aller beste:
nett-tv med filmer og serier!
Jeg må prøve å huske å gå en tur i blant. 

Ekstra velkommen var nettilgangen siden den hersens parabolen har sviktet. "Finner ikke signal". Hater den meldingen. Får bare TV2 Nyhetskanalen, TV3 og noen få uinteressante kanaler. Katastrofe. Jeg vil ha NRK! Dagsrevyen! Jon Gelius, hvor er du?
Selv etter en halvtimes slitsom samtale med en av Canal Digitals vennlige hjelpere, funker det fortsatt ikke. Abstinenssymptomene meldte seg bare med tanken på en kveld uten TV (selv om jeg kanskje ikke hadde tenkt å se på TV. For det hender nemlig at jeg ikke gjør det).

Det er bare å takke Ice.net. For der var han. Jon Gelius. På direkten til og med. Pulsen senker seg igjen.


Om jeg vil, kan jeg få to sett Jon Gelius og Lisbeth Skei til å fortelle meg siste nytt om flåtten.

Men det er ikke dette jeg betaler Canal Digital for. 
Også kan dette skje:


"Vi har problemer med avspilling"


Kanskje jeg skulle finne på noe annet. 
Jeg tror jeg setter meg ut i den fine sommerkvelden med en bok.





 

tirsdag 15. juli 2014

Vampyrmorgen

Min nye hyttevenn

 

Overraskende velkomst

Endelig, endelig hytta! Tenk at alle disse fine sommerdagene har gått uten et eneste hyttebesøk! Jeg begynte å få lette panikksymptomer: Jeg må rekke blåbærene, jeg må rekke multene, jeg må rekke kantarellene, jeg må rekke, jeg må rekke...
For noe sprøyt. Jeg skal ikke rekke noen ting! Det må jo være noe av poenget med dette hyttelivet. Trekk pusten dypt inn - og langsomt ut igjen. Pust, pust.

Med bilen smekkfull av diverse nyanskaffelser (mer om det senere) svingte jeg forventningsfull inn på parkeringsplassen nedi her i går ettermidag. Etter fem runder bæring opp stien (beskrevet som "krøttersti" av en innfødt. Men de eneste krøtterne som går her er hytteboere) fulgte timer med monteringer og lesing av bruksanvisninger av ymse slag. Hvor avstressende er dét, liksom?
Pust inn, pust ut.

Ufattelig nok gikk det meste helt knirkefritt - det gjør jo normalt ikke det. Men mye gjenstår, så jeg får sikkert rikelig med anledning til å rive meg i håret.

Selv om de fleste nyanskaffelsene går ut på å bringe hyttelivet ørlite grann nærmere en slags moderne levestandard (ha, ha), får jeg jo likevel påminnelser om at det er i skogen jeg er. Det er ikke jeg som bor her, men skogens dyr. Og når jeg ikke er på et kortvarig, uvelkomment besøk, er det noen av disse som overtar hytta mi. I hvert fall de som er så små at de kommer inn gjennom hull og sprekker. Kanskje hytta egentlig er deres?

Som denne lille hytteboeren. Dere husker kanskje dette bildet -- stakkaren som hadde dødd og tørket inn fullstendig i sin grav under flere lag lagrede dyner på gjestesoverommet. Som en omvendt prinsesse på erten.
Lille Mus

Triste saker. Noen er uheldige. De kan f.eks falle ned i en bøtte og ikke komme seg opp igjen. Der dør de en langsom og pinefull og ensom død. I en plastbøtte. Så kommer jeg og pælmer dem ut i blåbærlyngen. 

Men noen har hell i uhellet. Den vesle tassen jeg fant i bøtta tidlig i morges var ikke død, som jeg først trodde. Den rørte på seg (grøss). Og den var ingen vanlig mus, som jeg først trodde. Da den bredte ut de svarte vingene sine i lyngen og freste blindt og lydløst mot meg med kritthvite hoggtennene, visste jeg hva det var: En vampyr
Pust inn, pust ut.

I all sin prakt, like før take off.

Eller rett og slett en vettskremt og utsultet flaggermus.
Etter å ha terroristert den litt med fotografering, lot jeg den være, og noen minutter senere var den borte.
Tenk, jeg har innledet ferien med å redde et liv! Det lover godt!

Men jeg har ikke lyst til å se den igjen. Fram til nå har jeg brukt følgende kjerringråd mot uvelkomne gjester:

Holder myggen unna.

Nå har jeg utvidet repertoiret: