mandag 22. september 2014

Hytta mi i Hytteliv

"Helt enkel luksus"

Ja, det er tittelen på en reportasje i siste nummer av Hytteliv, som handler om "det enkle livet ved Norefjell". Og det gjelder selvsagt hytta mi! Den pryder hele forsiden i all sin enkle - og trendy - prakt:

Nr 9 er kommet i en butikk nær deg!

Det var en gufsen dag i fjor på denne tiden at Hytteliv kom på besøk. Ryktet om idyllen i skogen under Norefjell hadde selvsagt nådd redaksjonen, og slik ble det til at journalist og fotograf trosset regn og tåke og strevde seg opp stien til Lidstua. Et hyggelig besøk!
 

Journalist Sverre Julsrud Kristiansen (t.h.) og fotograf Sveinung Bråthen.

Jeg er nemlig trendy. Det er derfor de kom. Trendy uten å vite det! Enkle skogshytter er tingen nå. 
Og nå er resultatet her. Løp og kjøp! Men her kan du sniktitte litt i bladet:


Sannelig, der sitter jeg og spiser scones!


Her er til og med oppskrift på Ingers grove hyttescones med tyttebær eller blåbær.
Oppskriften finner dere naturligvis her i bloggen min: Hyttescones


Hvilken trivelig hytte!


Det står i reportasjen at jeg liker furu. Og det er ikke feil. Men steg for steg blir furuen borte inne i hytta mi. Jeg har malt begge soverommene og noen møbler. Jeg har sagt til meg selv at jeg vil beholde de umalte furuveggene i stua, jeg vil beholde en litt "røff" stil. Jeg er til og med sitert på det. Men det er nok mest for å slippe å male.
Veggene ser kanskje lyse og fine ut på bildene i bladet, men sannheten er mørkere og mer oransje... 
Om Hytteliv kommer tilbake om noen år, ser det nok ganske annerledes ut. Jeg satser på ny reportasje!
 

Se så fint!


Som dere vet, pusset jeg nylig opp gjesterommet. Mitt eget soverom, som er avbildet over, var nyoppusset i fjor. Så fint ble det, at det har fått en helside i bladet. Ikke dårlig!


Med tips til besøkende.

Nå blir nok Krødsherad kommune fornøyd også, for her har Hytteliv og jeg hjulpet til med litt reklame for lokale severdigheter. Noresund og Norefjell er ikke verdens navle, men er vel verd et besøk!








torsdag 11. september 2014

Parabol farvel

Takk for alt

Nå er det slutt.

Jeg har slått opp med Parabolen
Parabolen og jeg har holdt sammen på hytta i mange år. Jeg har avfunnet meg med synet av den, og jeg har justert varsomt på parabolhodet når behovet har meldt seg. Men gradvis begynte den å gå meg mer og mer på nervene. Små ting som irriterte. Svikefull og uberegnelig. Jeg har røsket hardt i tallerkenen uten at det har hjulpet. Noen vil si at vi vokste fra hverandre. Det vil si - det var nok den som vokste fra meg. Den var tross alt montert på et tre. 
Nå er det slutt, og jeg har valgt å leve sammen med en antenne fra RiksTV.
Mye tyder på at det blir et lykkelig forhold. 


Min nye følgesvenn. Gode antenner er alltid bra i et forhold.


Problemene med parabolen har vært en føljetong den siste tiden. Har faktisk ikke hatt TV på hytta i hele sommer. Hørte dere?? IKKE TV! Dvd og litt nett-TV, joda, men det blir ikke det samme. Bonanza om morgenen, Dagsrevyen om kvelden. Visse ting må jeg ha med meg. Eller - jeg må i hvert fall vite at det er mulig. Ellers blir jeg nervøs og urolig. Helt klart skadet etter mange år som TV-avhengig.

 
Lykkelige TV-minner fra den gang parabolen fungerte


Ikke et vondt ord om Canal Digital. Deres tålmodige kundeservicepersoner har hjulpet meg utallige ganger etter hvert som parabolen sviktet meg stadig oftere. Men verken Kristoffer eller Hassan eller Charlotte eller Jöran kan stoppe trær som vokser og grener som forstyrrer signalene. Ikke engang parabolmannen de sendte kunne gjøre noe med situasjonen.
"Har du vurdert RiksTV", kom det til slutt forsiktig fra parabolmannen. Han som var hyret av Canal Digital. Han ville jo så gjerne hjelpe meg.
RiksTV har antenner, fikk jeg vite. Antenner! Jeg ante ikke at det fantes fortsatt. Skikkelig retro. Og da passer det jo bra på hytta mi. Det var bare å slå til.


Skal jeg snart få Bonanza-frokost igjen, mon tro?

Jeg ringte RiksTV. De var veldig velvillige. Ymse tilbud hadde de også. Vi gjorde en avtale. Men surr med adresse, surr med montøravtalen, surr med fakturaen (for mye, selvsagt) og så presterer de å sende meg en sånn boks som jeg hadde takket nei til tre ganger - i stedet for dekoderen. Det oppdaget jeg litt for sent.
"Har du ikke dekoder", spurte montøren da jeg sto der med denne boksen jeg hadde fått. Så måtte jeg vente enda noen dager og kjøre hjem og hente dekoder.
Det var kortversjonen.

Og det ble lys! Det ble TV-bilde! Det funker. Halleluja! 
Og om vi får skikk på fakturaen også, så er alt tilgitt, RiksTV.

Men hva er styggest? Parabol eller antenne? Vurder selv:


FØR: Ikke pent i det hele tatt. 
(For dem som lurer: Treet var eneste mulige sted å motta signaler)

NÅ: Bedre!
 
Furua er også fornøyd. Nå skal sårene få gro.



mandag 8. september 2014

Gjester velkommen

Ferdig!

 

Veggfargen "Vårluft" er noe dusere enn på bildet.

Herved har jeg den glede å ønske dere velkommen til visning av det nyoppussede soverommet på Lidstua! Det tidligere så oransjegule plankerommet er nå forvandlet til en vårgrønn og deiligblå oase av velvære som jeg kan tilby mine gjester.
Her ser du herlighetene i høydeformat:

Med rye fra Maxbo.

De mest pirkede av dere vil nok registrere at enkelte detaljer ikke er ferdige. Taket, for eksempel. Skal hun ikke gjøre noe med det? spør dere kanskje. Vel, ikke i dag, for å si det slik. Men den planken på veggen mellom over- og underkøya skal snart gjøres noe med. Også må jeg skaffe en stige eller noe sånt, til dem som skal overnatte i høyden.
Men fint ble det. Her skal dere få nyte synet fra flere vinkler: 

Litterært hjørne med kjøttmeis og soppkurv.

To nye bokhyller på veggen over kommoden skal tilfredsstille de viktigste litterære hyttebehovene:  
Krim og gamle Donald-blader. Flere krimbøker kommer, og vil nok fylle hele øverste hylle. Her vil man finne Mankell, Bruheim, Lindell og Fossum. Muligens også Nesbø, hvis det er plass. Noen har jeg lest, men mange kommer fra min mammas leilighet, så her er det mange groteske drap å glede seg til.


Mer litteratur bak kommoden: Gamle Hjemmet'er og Hytteliv.

Hva synes dere om kommoden? Den var i gul furu den også, selvfølgelig. Nå er den frisket opp i fargene fra resten av rommet: "Sand", "Vårluft", "Blåtind" og "Silke"  fra Jotun Lady. Jeg har valgt fargene rett fra fargekartet. Fargene blir jo aldri helt som man tror (og gjengis ikke helt korrekt på bildet), men jeg er fornøyd med resultatet!

Tilfreds, men utslitt. Hyttelivet tar på. Nå må jeg hjem og hvile.





søndag 7. september 2014

Gul furu farvel

Endelig i gang!


I fjor pusset jeg opp det ene soverommet. Bort med gulnet furupanel, på med sandfarget maling. 
Fint, ble det. Bare se her:


Fjorårets verk 
(veggen er sandfarget, ikke grønlig som på bildet)

I løpet av året som har gått, har jeg sagt det mange ganger:
"Nå drar jeg opp på hytta og pusser opp det andre soverommet". 
Men har jeg gjort det? Dratt på hytta, ja. Men orke å gå i gang med oppussingsmarerittet? Nei. 

Men nå er jeg i gang! 
Og det er ikke gjort på en helg. Jeg liker å male, men det er liksom ikke bare å male i vei. Den lille perfeksjonisten i meg har nemlig ambisjoner om å gjøre det ordentlig. Følge oppskriften. Det betyr at alle de traurige innledende rundene må gjennomleves og gjennomføres. 
Bare det å rydde ut, ta ned og skru løs er jo en dagsjobb. Og så skal jeg leve mellom stabler av madrasser og rot og verktøy, og balansere mellom bokser med maling og pensler. 
"Kos deg på hytta", tikker det inn på sms. Ja særlig.


Ikke trivelig.


Deretter følger det som er enda kjedeligere: Vaskingen. Et ork. Jeg skipper ofte vaskingen. Men denne gangen har jeg faktisk dratt en klut funktet med salmiakkvann over støv, spindelvev og oransje planker. 
"Planker" er ordet her - ikke fin "panel". Rå planker fulle av spikerhull og naturlige hull, sprekker og striper av størknet kvae. Så jeg har ikke hatt noe valg: Sparkling.
Og pussing.
Jeg blir sliten bare av å skrive om det.

Da er man i gang.

Midtveis i pussingen begynte jeg å tenke at "stilen her er litt røff, det skal liksom helst være litt rugler her og der." Da trengte jeg ikke være så nøye.
Skulle jeg nå endelig få love til å male
Nei, så skulle det grunnes. Enda en ting jeg ikke pleier å være så nøye med. Men nå: grunning med kvistlakk!
Jeg er imponert over meg selv.
Så endelig til det det egentlig handler om: Male! Føles godt. Jeg var spent på den lyse, beigegrønne fargen "Vårluft" som jeg kjøpte i fjor, og som jeg tenkte ville passe bra sammen med sandfargen og blåfargen på seng og stol og kommode. Ett støk. To strøk. Så en omgang med tynn pensel innimelom plankene og opp i krokene. Så listene. De oppe og de nede. Ett strøk. To strøk. Hyller, hylleknekter, knagger og kommode. Ett strøk. To strøk. 
Dagene går.

Var det noen som sa ferie? Var det noen som sa hyttekos
Joda, det er mulig. I hvert fall for denne dama. Det er en kunst jeg behersker. Med stua full av rot handler det om å måke seg en ryddig oase i sofaområdet. Og premiere seg selv med noe godt. Se bare her: Hyttesushi og prosecco! Slå den!
Vel fortjent, synes nå jeg. 
 
Kos i rotet! (Og hvis du lurer på hva som er i kaffekoppen, så er det soyasaus)