tirsdag 14. oktober 2014

Storfint besøk

Prosjekt oppfeting

Neida, jeg er ikke på hytta igjen nå. Og neida, det er ikke jeg som har oppfeting som prosjekt (ha, ha). Tvert imot, jeg sitter her ferdig oppfetet i sofaen hjemme i byen og ser gjennom bildene jeg tok sist jeg var på hytta. Det dreide seg faktisk ikke bare om mus og lemen, drap og livredding. Som vanlig fulgte jeg med på aktivitetene på fuglebrettet. Der har det nemlig vært storfint besøk.
Se bare denne fjonge fyren:


Og nøtteskrika liker....?


Nøtteskrika kjenner jeg godt, og den svinger innom fuglebrettet i blant. Men nå var den skikkelig på hogget. De var flere som mer eller mindre okkuperte brettet og hang og dinglet i peanøttnettet. De er relativt store kråkefugler, flotte med sine glinsende blåstripede vingefjær. De skriker, og de liker...
ja, nettopp: Nøtter.

Ellers er de også ivrige pølsespisere. Dette kom for dagen da jeg for noen år siden begynte å legge ut pølse (Gilde, med smaksgaranti) i håp om å få besøk av reven igjen. Det er mulig reven fikk seg en bit - spor i snøen tydet på det - men det gjorde Roger Mår og Pus også. 

Og altså nøtteskrika.
Klikk på "Pølsefest i skogen" om du vil lese mer om denne saken.

En annen fjong og fargerik storkar som tilbragte uvanlig mye tid på brettet denne gang, var flaggspetten. Glad i nøtter og solsikkefrø den også - og hvem vet, kanskje er den pølsespiser. Den er i hvertfall kjøtteter, noe som dessverre ble åpenbart da den massakrerte en fuglekasse for et par år siden. Nå er beskyttelsestiltak satt inn på den fronten, men på brettet er den velkommen, fin som den er.




Flotte Hakke


De store er sterkest og de har de flotteste fjærene. Men de minste er de tøffeste! Den knøttlille granmeisen og den enda mindre svartmeisen våger seg ned på brettet selv når jeg står bare en halvmeter unna. 
Men de store pølseeterne er vettskremte pyser. For å fotografere dem måtte jeg stå tålmodig og musestille bak stuegardinen og prøve og fokusere gjennom en uvasket vindusrute. Om jeg leet på lillefingeren, var de borte på sekundet.

Min gamle venn kjøttmeisen var også på plass igjen etter lengre fravær. Fin i fjæra den også. Men ingen kjøtteter, til tross for navnet. 

Hektiske forhold rundt brettet tyder på at det er oppfeting på gang. Nå skal tydeligvis både store og små fugler sørge for ha noe å gå på før vinteren. De har tøffe tider i vente.



Tilbake igjen.



lørdag 4. oktober 2014

Om mus og lemen

På liv og død

Lemenfelle

Jeg har reddet liv! 
Og jeg har tatt liv. Slik kan hyttehelgen oppsummeres.
Dere som leste forrige innlegg, lurer sikkert veldig: Funket klatrestokken? Reddet lemenene seg opp av dødscellen? Svaret er et jublende JA! I hvert fall er det bare døde smågnagere igjen i feristen nå.  
Ikke et pip å høre. Men på grusveien utenfor lå et par ganske nydøde lemen, så man kan jo spørre seg hva som var vitsen.
Men jeg tenker slik at det er bedre å dø i frihet!


Fri - men død. Eller omvendt.


Vi mennesker er rare. Redder liv det ene øyeblikket, tar liv det neste. Litt underlig i blant, som når vi vi engasjerer oss voldsomt for å redde en elg som har gått gjennom isen, bare for å skyte den straks elgjakta er i gang.
Men det er vel lidelsen vi ikke vil se. Rask, effektiv død blir noe annet. 
Og det er rask og effektiv død det skal handle om nå.

Lemen er på sett og vis en stor mus. Og hva gjør vi helst med mus? Vi dreper dem. 
I hvert fall hvis de er inne i huset. Eller i hytta.
Og der er de!
For det er ikke bare lemenår, det er museår også. Smågnagerår. I løpet av alle årene jeg har vært på hytta, har jeg bare sett mus to ganger. Litt muselort på do og i boden jeg må gjennom for å komme til do, har ikke bekymret meg. Men i år har jeg sett mus pile til og fra hytta stadig vekk. 
Ei frekk lita ei har til og med ved et par anledninger sittet ved siden av meg på verandaen og spist solsikkefrø som hadde falt ned fra fuglebrettet! Makan!

Men aller første tegn på stor museaktivitet var to delvis oppspiste doruller på do. Det var musemor som hadde forsynt seg med materiale til bolet sitt. 
Det viste seg snart at hun hadde forsynt seg andre steder også:


Gir god isolasjon.

Tursekken som hang høyt oppe på veggen i boden, inneholdt også mye godt byggemateriale. Grønt sitteunderlag, en liten papirrull og en snerten, rød isolasjonsdrakt til flaskevann gjorde susen. Et eller annet sted i/under hytta har et - eller flere - kull musunger blitt født og holdt seg varme i en rød-grønn, velisolert musebolig.
Bra jobba, musemor!

Må visst kjøpe et nytt.


Men mus skal man helst ikke ha. De kan begynne å gnage på elektriske ledninger og inventar. Den gamle musegiften som har stått her på hytta i årevis, tror jeg ikke funker lenger. Dessuten anbefales ikke gift, blant annet fordi det kan føre til at musene blir liggende og råtne og stinke inne i vegger og gulv. 
 
Musefelle er det som anbefales. Men tanken på å måtte løsne en mus fra en musefelle, bød meg imot.  
Ta i dem, liksom. Fikle med ei felle som kan smekke over fingrene mine. Dette gledet jeg meg IKKE til.
Men må man, så må man. En vanlig, gammeldags musefelle koster femten kroner eller noe sånt. En trebit med en fjærbelastet bøyle som slår seg over musa. Det finnes også flere andre varianter der man ikke trenger å ta i den døde musa. De koster ikke mye, heller. På nettet finnes anmeldelser av disse.

Men hvorfor betale 15 kroner når man kan betale 1500?!

For etter noe forskning på nettet, endte jeg opp med Rolls-Royce-utgaven av ei musefelle. Vet ikke helt hva som gikk av meg, men til slutt satt jeg der med en absurd dyr, amerikansk drapsmaskin med det beskrivende navnet Victor Multi-Kill.
Her skal det drepes!
 
"Victor" for seier.


En batteridrevet, elektrisk musefelle. Amerikanerne kan jo dette med elektriske henrettelser, så dette var lovende. Den anbefalte lokkematen er også av godt, amerikansk merke: peanøttsmør

Henrettelsen foregår slik: En liten klatt peanøttsmør plasseres inni drapskammeret øverst. På baksiden av kassen er det en liten trapp som lurer musa inn til de velduftende godsakene. Det er lurt med litt peanøttsmør på trappa også. Da blir innretningen uimotståelig for en sulten, liten tass. 
Inne i drapskammeret avlives den med støt, og ruller deretter ned i en liten uttrekksskuff (plass til ti!).
Peanøttsmøret inne i fella rekker den aldri spise. Døden inntreffer raskt og effektivt. Slik skal det være.
Når V-en for "Victory" blinker rødt, er det bare å trekke ut skuffen:


En søt liten tjukkas.

Multikiller'n ble plassert ved siden av do, inn mot veggen. Førstemann i fella var en liten tjukkas av en skogmus. 
Nytt forsøk på neste hyttetur. Ingen fangst. 
Skulle jeg likevel kjøpt 15-kronersfella?

Dette var for en måned siden. Men denne høstferien har vært langt mer effektiv. For samtidig som jeg hjalp lemen opp av ferist-fella høyere opp i lia, kverket jeg disse to yndige små i løpet av en natt:

To søte små. Tett omslynget.



En sånn "maskin" gjør det liksom litt mindre... virkelig? (jeg prøver å finne en psykolgisk forklaring for det vanvittige kjøpet). Musene ligger pent dandert, jeg slipper å ta i dem... Uansett må jeg SE dem. Men da jeg først våget åpne skuffen, ble jeg stående å stirre lenge og vel - rørt av synet av de to uskyldige små som jeg hadde lurt så grundig. 
Litt trist, nesten. 

Og mens jeg sitter her og skriver, har jeg oppdaget at at V-en blunker rødt igjen. På tide å sjekke nattens fangst!


Tre søte små. Peanøttsmøret har falt ned i kammeret også.

Tre
Hvor skal dette ende?
Hvis jeg blir på hytta én natt til, går det fire mus i fella da? Men jeg skal hjem i dag. Må nok ta en helg igjen snarest. 
Er jo nødt til å fange mange mus med multikiller'n for å få valuta for penga!




fredag 3. oktober 2014

Viltobservasjoner

Skrik fra dødscellen

Desperat liten tass, fanget uten rømningsmulighet.


Når man går en fredelig liten tur i høstsola, og noen skriker under føttene dine, da skvetter man jo litt. 

Og der nede i mørket, under det kraftige stålgitteret til en ferist, var det liv! Og død. I det som var blitt et skrekkabinett for smågnagerne, pep det fra fem, seks lemen som pilte forskremt rundt blant et tjuetalls døde og halvdøde artsfrender.



Best å ikke falle nedi her.
 
Hvem hadde vel tenkt på det: at smådyr kan falle ned i en ferist og ikke komme opp igjen? 
Så må de dø her, omgitt av råtnende og stinkende lik. Glatte, rette stålvegger gjør flukten umulig.

OK da, det er bare lemen. Selv en dyrekjær person som meg, er ikke spesielt opptatt av lemen. 

Og denne høsten er de over alt - døde og levende. Hvem bryr seg?
"Naturens gang", sa jeg til meg selv og gikk videre.


Redningen er nær! Pinnen skimtes til høyre.

Men jeg klarte ikke helt å koble bort synet av småtassene der nede i deres lille helvete. 

På tilbakeveien tok jeg turen innom feristen igjen. Med en tjukk gren. En mulig klatrestokk. Så stakk jeg den ned i avgrunnen til de redde små, og satser på at de klarer å klatre opp på på denne. 
"Sprø bydame", hadde vel bonden på gården ovenfor tenkt om han så meg. Heldigvis så han meg ikke. 

Disse krekene skal vel dø snart likevel - i lyng og kratt og langs stier og veier -  men la dem slippe å seigpines på denne måten! Om det det funker, vet jeg ikke. Men de har vel såpass omløp i hodet.
Eller klatreevner.
Må ta en tur til feristen igjen i dag og sjekke, tror jeg.