tirsdag 25. august 2015

Elgen og jeg på multejakt




Et sjeldent syn

 

Det går mot jul


I løpet av de flotte solskinnsdagene forrige uke var jeg på tre multeturer. Jeg synes det er ganske imponerende. Men resultatet var ikke like imponerende.

På Facebook ser jeg folk med store glis og svære spann fylt til randen med multer. 
Slik er det ikke når jeg går på multejakt. 
Jeg finner nesten ikke et eneste bær. Slik er det år etter år. Jeg er visst ikke i stand til å lære meg når multene er modne, og klarer ikke komme meg opp på hytta og ut i multemyra i tide
Jeg tror at siste (og første) gang jeg traff sånn noenlunde med tidspunktet, var i 2001. 
Men selv da var det ganske utplukket. Jeg kom åpenbart til annen bordsetning. Til en buffet uten påfyll. 
Men noen rester fant jeg jo.


Ikke en forbanna multe å se.

Tipper det er folk i bygda som tar dem. De vet nok akkurat når bærene er plukkeklare, og kommer 

seg ut i myra før hyttefolket får surret seg til det.
Dype spor i myra vitner om tunge mennesker med store gummistøvler som har saumfart multeområdene.
Gummistøvler? Vel, ved nærmere ettersyn har mange av disse gummistøvlene i så fall store klover. Nei, her er det nok elgen som har tråkket rundt. Men jeg tviler på at den har plukket multer. 


Ikke menneskespor.

Jeg ser den aldri, men jeg føler dens nærvær. Jeg liker i hvert fall å tro at jeg gjør det. Innbiller meg at den står der bak et tre i skogkanten og titter på meg. Elgen og meg, liksom. Alene sammen i fin furuskog, mellom myr og kratt på en varm solskinnsdag i august.
Så knaker det litt i skogkanten, jeg snur meg, men det er ingen der. 

Men så finner jeg en multe!
Og én til!
Ikke veldig fine multer, men bra nok til multekrem.
Skal det bli jul i år likevel?


De færreste var så fine som denne.

Målet mitt er nemlig nok multer til multekremen til jul. 

Jeg skal ha to julemiddager: På den ene middagen er vi bare to, på den andre middagen er vi syv eller ni.
Spørsmålet er hvilket juleselskap som får multekrem med selvplukkede multer på menyen...


Resultatet av første multetur ble dette:


Multetur 1

Dagen etter gikk jeg lenger, og en helt annen vei.
Resultatet av multetur nummer to ble dette:
 

Multetur 2


Ikke rare greiene. Men jeg nektet å gi opp. Været var fortsatt flott, og jeg skulle uansett på tur.
Slik gikk det på tredje multetur:



Multetur 3


Dermed er desserten til julemiddagen for to, sikret. Og vel så det.
Eventuelt en litt gjerrig multekrem til det store selskapet.

Uansett, en ørliten premie til meg selv, måtte jeg unne meg. En rømmeklatt med nyplukkede multer 
og et generøst sukkerdryss. Herrlig!
 
Neste år skal jeg ut i myra tide! 
Men frysedisken hos Meny er jo også en brukbar løsning.



Skulle gjerne spist mer!





søndag 23. august 2015

Blåbærsøndag



En deilig dag i lyngen 

Årets siste sommerdag? Jeg skal virkelig ikke klage. Etter en herlig solskinnsuke på hytta, er det meldt gråvær og regn i morgen. Dermed må vel sommeren sies å være over for i år.
Men hyttelivets gleder er ikke over! Fortsatt bugner det av bær både i blåbærlyng og på bringebærbusker, og snart er både tyttebær og kantareller modne.
 

Men man skal gidde det.
Skal man virkelig utsette ryggen og resten av sitt skjøre legeme for slike anstrengelser, når godsakene er å få i butikkene?
Ja, for det smaker bedre! Og føles bedre! Og når det gjelder blåbær, er det vel knapt nok noe som er sunnere enn de som plukkes i norsk natur. De som er blårøde - ikke hvite - inni. Antioksidantbomber!


Men likevel skal man altså gidde det.

Motivasjonen var stor: Knapt noe smaker bedre enn en stor skål nyplukkede blåbær med kald melk og masse sukker.
Derfor ble det blåbærtur på meg på sommerens siste dag.


Nok å ta av

Men "blåbærtur" kan det knapt kalles. Jeg trenger bare bevege meg to meter fra hyttedøra, så befinner jeg meg midt i blåbærlyngen. Fordelen er at jeg kan gjøre en relativt behagelig dag ut av det.  

Jeg labber ut i lyngen akkurat når jeg føler for det, røsker opp bær så lenge jeg orker. Plukkeøktene avbrytes av rolige rensepauser på trammen. Innimellom tar jeg en liten hvil med kaffe og kanskje en matbit og en kald Solo. Man blir jo både sulten og tørst av anstrengelsene. 


Rense, rense, rense

Mye å rense blir det jo, særlig når jeg bruker en sånn bærplukkersak. Men sola skinte, og det er jo fint 
å sitte på trammen.
Resultatet ble mange små plastposer med bær som skal fryses til vitamindoser utover høsten, samt en god porsjon som skal spises ferske de nærmeste dagene.
Premien for innsatsen var et sensommerlig høydepunkt:


Herlig!

Mens jeg satt der og spiste mine blåbær tenkte jeg at noe av det beste med å være voksen, er at man kan ha på så mye sukker man vil.
Og det gjorde jeg.

Likevel vil jeg by på en sukkerfri blåbæroppskrift til slutt. Sommeren er ikke mer over enn at denne suppa fortsatt kan lages. Hvis det fortsatt går an å få tak i rabarbra, da.


God suppe

 

Ingers friske sommersuppe

Dette er rett og slett en rabarbrasuppe med jordbær og blåbær. Sukkerfri og av det "slankende" slaget. Kan selvsagt lages med sukker. Så mye du vil!
 

Lag først rabarbrasuppe slik: 
Del rabarbra opp i centimeterlange biter. Dekkes med vann og kokes to-tre minutter. Ha i presset sitron, flytende søtstoff, f.eks Natrena, samt en god klunk Fun Light med appelsinsmak.
Smak den til slik at den er søt nok.
Avkjøles.


Ha i jordbær delt i store biter, og rikelig med friske blåbær (frosne blir ikke riktig her, synes jeg)
Serveres kald med en klatt vaniljekesam eller liknende.



 

 

 

lørdag 22. august 2015

Med livet som innsats

 

Soppsesong! Her representert med en velvoksen rødskrubb.

 

Erre rektig av meg...


Ja, jeg er fortsatt i live!
Nei, det er ikke fordi det er lenge siden sist jeg blogget at jeg sier dette, men fordi jeg tok sjansen på  

en sopp.
La meg spole tilbake til mandag. Det var da jeg endelig kom meg opp på hytta igjen. Og hvilket velvalgt tidspunkt! Etter en typisk norsk sommer kom plutselig en hel uke med strålende vær. Akkurat min hytteuke! 

Så satt jeg der i godstolen på verandaen og pustet ut, litt sliten etter kjøring og bæring og alt som skal til for å komme seg på plass. Kjente litt på lykkefølelsen.  En hvitvin ble åpnet.
Kantarellbildene hadde allerede begynt å dukke opp på Facebook, og jeg hadde kjøpt bacon slik at jeg kunne lage min egen kantarell- og baconpasta. Sesongens høydepunkt. 
Men ikke en eneste kantarell å skue. Nå har jeg lært. Kantarellene kommer senere her enn på hyttene til facebookvennene mine. Istedet struttet den evinnelige, alltid markspiste rødskrubben over alt. Den får stå 
i fred for meg.
Ellers mye annen rar sopp på hyttetomta som umulig kan være spiselige. 
Men, så satt jeg altså der med hvitvinen min i solsteika. Så fikk jeg det plutselig for meg at den store soppen midt på plenflekken foran meg var litt interessant. Jeg satte fra meg glasset og gikk bort og sparket til den. Men det var jo steinsopp!! Rett foran meg! Og der var det en til!


Pene var de ikke
Ikke det mest fristende eksemplaret.


Skulle de bli sopp-pasta med bacon likevel?
Fram med soppbøkene. Steinsopp?
 Hm, her var det noe som ikke stemte. Vanlig steinsopp kunne det ikke være. Men hva med "bleklodden steinsopp"? Kun omtalt i et lite ekstraavsnitt i den ene boka. Beskrivelsen stemte.

For å si det med Otto Jespersens "Friskusen": Erre rektig av meg å steike denna soppen?
Bør jeg, med ukjent mengde hvitvin innabords, litt sliten og litt surrete under topplokket og nesten ingen peiling på sopp, ta en slik beslutning og tilberede disse (delvis) markspiste, gamle soppene til middag?
Nei, ville vel de fleste med vettet i behold svart.
Jo, besluttet jeg. 

Jeg følte meg sikker.

Dette ble igjen.

Jeg skar bort det meste. Omtrent bare stilkene igjen. Mye ble det ikke, men de var friske og hvite og fine og endte i stekepannen.
Så fikk jeg min sopp-pasta allerede første kveld, og her er oppskriften:


Fersk steinsopp (eller annen sopp) i biter
Bacon
Brokkolibuketter
Spaghetti eller linguini
Olivenolje
Parmesan
Salt og pepper

Kok brokkolien såvidt mør.
Kok pastaen.
Mens pastaen koker, sprøstekes baconet. Klippes deretter i små biter.
Brun soppen i baconfettet og litt olivenolje.
Alt blandes og serveres med nyrevet parmesan på toppen.

Godt! Funker fint uten sopp også, faktisk.

Jeg lever fortsatt!

Så er det bare å vente på kantarellene!



 

torsdag 9. juli 2015

Seier med bismak

Man får sin straff

 Her lå maurtua.


Hvordan gikk det egentlig med Den store maurtuemassakren? (scroll ned til 25. mai)
På tide å gi dere svaret. Kom mauren tilbake? 
Er de i gang med å bygge opp tua si igjen? 
Eller har hundre tusen hjemløse, rasende maur samlet seg til hevn og angrepet den onde hytteeieren 
som raserte hjemmet deres?
Jeg har hatt øyeblikk da jeg fryktet det siste. 

De kom tilbake, ja. Ikke så mange under treet der maurtua lå, og ingen i den tidligere så travle maurstien opp furutreet rett bak. Men på bakken rundt, krydde det fortsatt av skogsmaur. Like travle og hektisk opptatt med sine mange maurgjøremål, akkurat som før. 


Denne aktiviteten foregikk blant annet nøyaktig der jeg har føttene når jeg sitter i solstolen. 
Tua var borte, men mauren fortsatt en plage. 

Hvor kom disse maurene fra? En annen tue? Eller var det de samme maurene, nå hjemløse, i ferd med å bygge ny tue? Og i så fall hvor? 
Så oppdaget jeg at maurstien nå var flyttet til nabotreet to meter bortenfor, der en tett, svart, endeløs strøm av maur krøp målbevisst oppover. Hva lokket egentlig der oppe? Mat, selvfølgelig. Maur-godis. Maur er søtmonser, og i her finner de både sevje fra treet og deilig, søt honningdugg fra bladlus.
Hadde stabeisene tenkt å bygge ny tue under dette treet?
Kom ikke på tale.


Maurspray, meget effektivt.
Jeg gjorde kort prosess. Fram med maursprayen. Jeg dekket til munn og nese og sprayet rikelig rundt begge trestammene, langs andre hovedstier og litt rundt omkring der det var mest travelt.

Tro det eller ei. De forsvant. Det er faktisk ikke en eneste maur å se. Og slik har det vært i flere uker. 



Ikke en maur i sikte.



Jeg tror faktisk jeg har vunnet. 
Tiden vil vise. 
Men vit det, maur: Jeg har mer spray.

Men det er en seier med bismak. Hvor mange tusen uskyldige maur er uten hjem nå? Hvor lang tid tar det for de flittige stakkarene å bygge seg et nytt hjem? Flere tiår? Bare for at jeg skal få sitte ubekymret og sole meg utenfor hytta på en sjelden solskinnsdag?

Jeg har ikke mye å være stolt av.


Endelig maurfritt.

Men man får sin straff. 
Straffen heter mygg. For ikke å snakke om knott.
Men jeg har mer spray.

Virker de?

Mitt våpenarsenal i boden består også av myggspray. Dessuten myggstift, roll-on og våtservietter. Problemet er at jeg kommer på å bruke disse først etter at jeg er stukket. Dessuten er det ekkelt å smøre seg inn med all denne giften. Og den som skal være giftfri, virker nesten ikke. Dessuten er de vel utgått på dato alle sammen.
Så kom jeg over denne kjekke saken på Clas Ohlson. Silverline. Jager myggen med lydsignaler
Virker den? Litt usikker. Den hjelper i hvert fall ikke mot knott. Men den er jo ganske kledelig:

Med hyttesveis og kledelig myggjager.

Heldigvis har jeg en god, gammeldags myggspiral! Og den funker. Både mot mygg og knott.
Men den forutsetter at man sitter i ro og at man tåler røyk midt i fleisen.

Myggspiral sikrer utekosen.


Jeg har ikke fått et eneste maurbitt i år. Men jeg er mer oppspist av mygg enn noen gang.
Det mystiske er at årets mygg er usynlige. Man rekker ikke verne seg.
Det må være naturens hevn. Naturens hevn mot ugjerningene mot mauren. 
Jeg har bare sett én eneste mygg, og den slo jeg i hjel. Så blodet sprutet. Mitt blod.

Og et sted utenfor, under et nytt tre, sitter ti tusen maur og ler.




fredag 3. juli 2015

Søtt og salt på fin sommerdag

 

Godt.

 

Sommersalat med rødbeter og feta


Endelig på hytta igjen, sommeren er her, og nå er det på tide med en matoppskrift! 
Og siden dagens deilige sommermiddag her på hytta var av det absolutt bedre slaget, 
deler jeg den med dere. 
Ingen tung middag, akkurat, så den egner seg nok enda bedre som lunsj. Men det er opp til deg.

Her er ingrediensene. Mengden velger du selv:

Kokte, skrelte rødbeter, skåret i biter. Kalde eller lune.
Fetaost
Hakkede valnøtter
Ruccola
En god olivenolje
Honning av det tyntflytende slaget, f.eks. akasiehonning

Mer skal ikke til!
Et glass iskald hvitvin ødelegger ikke smaksopplevelsen.

Bon apetit!




torsdag 18. juni 2015

Royals

Sistemann ut


Hytteliv og kongelige er en passende kombinasjon. Mange synes i hvert fall å mene det. Hvor mange hyttedoer er ikke dekorert med kongebilder på veggene? 
Jeg har skrevet om det før: Min fine hyttedo med gamle, innrammede kongefotografier fra bruktmarkeder og antikvariater - og om Se og Hør-samlingen min (pluss noen Her og Nå) som har sin naturlige plass nettopp her. På do.

Sist lørdag var det endelig vesleprinsen Carl Philip og hans Sofia sin tur. Sistemann ut.  
Det er i hvert fall en hel generasjon til neste kongelige bryllup. Det måtte feires.
Begivenheten ble feiret på en hytte - men ikke min!

Skål for brudeparet!

Jeg tok en avstikker fra egen hytte til venners betydelig stiligere og mer komfortable hytte i Hemsedal. 
Der ble dagen feiret foran TV-en med ekte champagne i glasset og ekte wiener i lompa. 
Jeg fikk gudskjelov avverget et forsøk på å kjøpe slankepølser, så det var skikkelig fest da fettet dryppet og champagnen flommet!

Over helgen kom bladene. Det var bare å løpe og kjøpe. Nå var det var ekstra viktig å få med seg disse: 


Slemme Her og Nå.

Men hva ser jeg! Sjekk tittelen til Her og Nå! De har rett og slett rappa Se og Hørs tradisjonelle bryllupstittel.  
Lompent.
Under ser dere Se og Hørs gullrekke i forbindelse med henholdsvis Madeleines, Victorias og Alberts brylluper. Samme tittel hver gang. Nå er gullrekka brutt. Og dette skjer samtidig med at Ivar Dyrhaug melder at han skal slutte i Beat for Beat. Den ene gullrekka etter den andre ryker. Hvor skal dette ende? Er verden i ferd med 
å forgå?

Se og Hør har vært konsekvente, det skal de ha.



Observante lesere vil oppdage enda en skandale: Jeg mangler William og Kates bryllups-Se og Hør. 

Jeg har bilaget til Her og Nå, men det holder bare ikke.
Men jeg tror jeg vet hva Se og Hørs forsidetittel var.

Her er et par andre høydepunkter fra min royale bladsamling:


Mye godt stoff opp gjennom årene.

Nå er de to nye bladene på plass på do.


Ekstra fine bilder.

Forbrenningstoalettet heter til overmål "Cinderella" - Askepott. Og hun var jo ei vanlig jente som giftet seg med en ekte prins. Kan rett og slett ikke passe bedre.



Mye flott å se nå man sitter på tronen.



mandag 25. mai 2015

Dødelig våpen 1, 2 og 3

 

Den store maurmassakren

Jeg gir meg ikke!
Men det gjør ikke de heller. 
Nå skal det handle om maur. Om hvordan drepe en maurtue. Eller ikke gjøre det.
Maur er tapre vesener. Jeg er et simpelt menneske. De liker sol og varme, og det gjør jeg også. 
Tua er overgrodd av lyng, og jeg har inngrodde vaner. Disse vanene omfatter blant annet et ønske om å ligge og sole meg akkurat der mauren har hovedstien sin. Rett ved siden av tua. Rett ved siden av hytta. 

Hvem kom først, jeg eller mauren? Det gjorde nok de. Men jeg er sterkest, og denne kampen skal 
jeg vinne. Eller?
Mauren er noen seige jævler, skal det vise seg. Respect!

 
FØR. En deilig dag i begynnelsen av mai. Solen skinner og det er godt å være maur. Enn så lenge!

La oss spole tilbake til de første dagene i mai. Jeg hadde tenkt på det lenge: Å fjerne den plagsomme maurtua. Det var ikke verdens største tue. Men hjemmet til hundre tusen individer eller noe sånt. En fascinerende liten verden. Mauren er dessuten nyttedyr som sprer plantefrø, sørger for sirkulasjon av næringsstoffer - og er selv viktig næring for mine kjære småfugler. Dessuten holder de visstnok hoggormen borte.

Sorry. Hjelper ikke. Tua skal bort!

Aner fred og ingen fare.


På nettet fant jeg mange råd. Jeg nevner i fleng: 
Bakepulver- og melisblanding. Fun Light. Tennveske (sett fyr på tua). Diesel. Parafin. Plumbo. Salmiakk. Karamell dyppet i white spirit (arbeidsmauren tar med forgiftet mat til dronningen). Kjempekinaputter kjøpt i Polen. Kokende vann. Forstyrr maurtua gjentatte ganger (vann, sparking etc) så de til slutt velger å flytte selv. Legg plast over tua om sommeren (uten sol, dør mauren). Grav opp tua en kald morgen (da er de for trege til å reagere, og kulden dreper dem).   

Forsøk 1: Fun Light


Dødelig våpen 1

Fun Light og maur gir mange treff på internett. Det skal være aspartamen (søtstoffet) som dreper dem. Noen hevder de har blitt kvitt maurtuer på denne måten, andre sier det ikke virker i det hele tatt. Men verd et forsøk. En bøtte fylt med vann og tre store flasker Fun Light med smakene appelsin og skogsbær ble nådeløst helt over maurtua.
Resultat? Kravle, kravle. 
Fortsatt yrende liv.
Skulle Fun Light'en vært ublandet?



Forsøk 2: Salmiakk.


Dødelig våpen 2

En halv bøtte vann iblandet en hel flaske salmiakk ble helt over tua. Selv holdt jeg på å krepere av dunsten.
Resultat? Kravle kravle. 
Yrende liv i tua.
Er det mulig?!

Boden ble endevendt i jakten på flere mulige dødbringende kjemikalier. White spirit? Malingrester? Lampeolje? 
Å spa opp en levende, bebodd tue full av rasende maur var uaktuelt. Tenk om hordene gikk til angrep?


Det var da den geniale tanken slo meg: Hva med å bruke et middel beregnet på å drepe maur?

Dødelig våpen 3



Forsøk 3: Maurmiddel.
Hadde til og med noe stående i boden. To fulle bøtter vann iblandet hver sin doble dose pulver ble helt over de stakkars maurene.
Da ble det dødt, gitt. 

Eller rettere sagt tomt. Ikke en maur i sikte - verken død eller levende.
Hadde de stukket av? Og hva med alle dem som ikke var hjemme da massakren fant sted? 

De skulle i hvert fall ikke ha noe hjem å komme tilbake til! Det var bare å begynne å grave og trille bort. 
Gravde og gravde. Fin, porøs jord. Alle de fine gangene de hadde bygget opp gjennom årtier - et helt samfunn og et lite økosystem for maur i samliv med andre kryp. Men slike tanker kan man ikke dvele ved hvis man ønsker å bedrive massedrap.
Sa jeg massedrap? Jeg så fortsatt ikke en eneste død maur.
Hvor var de?


Krateret. Intet tegn til liv.

Til slutt var det bare et krater igjen. På grunn av all lyngen som grodde over og inni tua, ble restene stående igjen inntil videre. På tide å dra hjem.

Tilbake to uker senere. Fint å komme på hytta og se at den plagsomme maurtua var borte. 
Endelig. Nå skal det bli fint på uteplassen min.

Så kikket jeg oppi krateret: Kravle, kravle. Et yrende liv. De var i ferd med å bygge opp tua igjen!
Makan!

En bøtte vann med den siste posen maurmiddel ble sporenstreks helt over. 
Dødt igjen. Det vil si tomt. Dette middelet er kanskje ikke beregnet på å drepe maur, men å holde dem unna? Men med innbyggerne borte, var det bare å røske opp lyng og grave opp de siste restene. Hullet ble fylt igjen og jorden jevnet ut. Sånn ja.

Resultat? Så snart sola kom fram: Kravle, kravle.
Om ikke et yrende liv, så i hvertfall liv.
Et solid angrep med sprayflaske med maurmiddel fikk de tapre, utholdende skapningene til å stikke nok en gang. 
Så måtte jeg reise hjem.


ETTER: Gravd opp, jevnet ut og sprayet.

Vel hjemme vet jeg at der oppe i lia under furutreet holder maurnaboene mine på med uforstyrret gjenoppbygging av tua si. Og her sitter jeg og pønsker ut neste angrep. Jeg må komme meg til et eller annet hageland og spørre etter neste dødelige våpen. For én ting må de stabeisene bare innse: Den tua skal IKKE opp igjen! Finn dere et annet tre!

Men et dikt skal de få:

MAUREN

Liten?
Jeg?
Langt ifra.
Jeg er akkurat stor nok.
Fyller meg selv helt
på langs og på tvers
fra øverst til nederst.
Er du større enn deg selv kanskje?
Inger Hagerup 



Til slutt: Dette har Folkehelseinstituttet å si om rød skogsmaur og fjerning av maurtuer:

"Dersom det er så stor aktivitet av maur på uteområder at disse ikke kan brukes, kan en forsøke å hindre maurene fra å nå matkildene på stedet. Sees det for eksempel stor trafikk av maur opp og ned av trær som står inntil husveggen, kan en forsøke å lage en kjemisk sperre (insektspray) eller fysisk sperre (gjerne noe som klistrer) rundt trestammen. Forsvinner tilgangen på næring, vil maurene legge om stiene sine.

Bekjempelse av maurtuer utendørs bør i hovedsak ikke forekomme. I de tilfeller hvor tuen er anlagt
inntil husvegger og plagen er stor, kan fjerning av maurtuen forsøkes. Det er viktig å også få med seg
den delen av tua som ligger nede i jorda i tillegg til den som er over. Etter fjerning brukes et
maurvanningsmiddel på stedet. Maurvanningsmiddel er pulver som blandes ut i vann. Det er stor sannsynlighet for at maurene vil komme tilbake etter at tuen er fjernet. Tuen bør da spas
vekk så raskt som mulig før maurene får sjansen til å bygge den opp igjen."








mandag 4. mai 2015

Nøtte i spagaten

Til 20 i stil

Full kontroll. Lenge.

Her demonstreres øvelsen "flygende planke", en virkelig utfordring for kjernemuskulaturen. 
Når Nøtte raner fuglebrettet, gjøres det med stil. Med Boklöv-stil.

Jeg hadde ikke sett ham på en stund, og savnet mitt lille hytte-ekorn.
Men sist helg var det Nøtte for alle penga.

Nøtte er mitt navn!

Poserer han? Å nei, Nøtte skvetter dessverre unna så snart han ser meg.
Her ser han meg nok ikke, bare aner noe der bak gardinene, og er oppmerksom.


Nå må jeg ta meg sammen og vaske de hyttevinduene. Grumsete ruter gjør ikke akkurat bildene skarpere. 
 
Litt skummelt med dama inni hytta.

Litt finberegning må til før spranget mot fuglebrettet.




Forelsket som jeg er i lille Nøtte, ble det mange bilder denne gang, og deler mer enn gjerne
noen flere stilstudier.


Piece of cake!
Fuglebrett-akrobatikken har åpenbart vært utført før - mange ganger.

 
Stilstudie fra et annet vindu.



Så dukket det plutselig opp en Nøtte til! 
Fru Nøtte? 



To glupske nøtte-gutter. Nøtte 1 til venstre. Nøtte 2 til høyre (kjennetegn: pjuskete hale)

Men ingenting tydet på et romantisk herr-fru-forhold. Etter hva jeg kan se av understellet på disse to, mener jeg det snakk om to ekorngutter.
Og begge behersker "flygende planke".
Det ser vennskapelig ut på bildet, men før freden senket seg, hadde de to nøtteglupske rivalene jaget hverandre bort flere ganger. Ekorn har ingen revir, men de har vel sine prosedyrer som de fleste andre dyr. Tre-fire bortjaginger. Så fred. Under tvil valgte de å tolerere hverandre, og konsentrerte seg heller om å få i seg mest mulig av den utvidede menyen på teppet. 

 


Værsågod, Nøtte!
Men hvor smarte er de?
De har ennå ikke funnet ut av denne "matstasjonen for ekorn". Et middels glupt ekorn skal visstnok skjønne at lokket kan løftes opp slik at de kan forsyne seg av godsakene bak glassvinduet.

Her har jeg lagt noen nøtter utenfor, i håp om å få fart på hjernecellene. Hjalp ikke.

Bolig og matstasjon i samme tre.








Solsikkefrø, hasselnøtter, peanøtter og egen matstasjon.
Hva blir det neste!?

Jo, en ekornkasse. En diger ekornvilla i luksusklassen som jeg fikk tilsendt fra Danmark i fjor. Omsider fikk jeg hengt den opp.

Her har gutta virkelig fått noe å krangle om!
Men først må de få seg damer.
Det har de kanskje allerede, siden ekorn får sine unger i mars. Men de får flere kull, så da er det håp om ekornunger i 2015!

Hvor søt går det an å bli?







lørdag 2. mai 2015

Boligjakten er i gang

Far er framme

"Fin familiebolig", tenker fluesnapperpappa. Men kjøttmeisen er like i nærheten. Her kan det bli kamp om herlighetene!

"Kommer først i mai", står det i fugleboka om denne stilige karen i svart og hvitt. 1. mai kommer han - pluss/minus en dag. Da har den svart-hvite fluesnapperhannen fløyet helt fra den nordlige delen av tropiske Afrika for å tilbringe sommeren nettopp her, rett utenfor Lidstua.
Her skal han kurtisere sin viv (eller to!) og fø opp en familie (eller to!) med mange sultne, krevende små. Travle tider ligger foran ham.

Da passer det jo fint med en fuglekasse (eller to!)

Herr Fluesnapper ankommer en uke eller to før sin gråkledde frue. Da skal han helst ha ordnet en brukbar bolig. Og det er han ganske god til. Både han og frua er frekke som få, og kupper gjerne en fuglekasse som allerede er bebodd av andre. For eksempel meiser.

Herfra har jeg vært vitne til mangt et drama.
Dette har jeg observert, faktisk, fra min utmerkede utkikkspost på verandaen.

Ett år rappa de kassen fra et blåmeispar. Men i fjor tapte de mot kampvillige kjøttmeiser. 

Hvem vinner den grå kassen i år?
Jeg heier på meisene. Gamle venner fra fuglebrettet.










Godt ullfottøy og utsikt til tre fuglekasser (den tredje befinner seg til venstre utenfor bildet).

Det har vært småkaldt, men med ull på fotan og ei god jakke, har jeg inntatt utkikksposten på verandaen så snart været har tillatt det. Med to velfylte fuglebrett og tre fuglekasser innenfor synsrekkevidde, er det mye god underholdning i disse dager.


Fluesnapperfar sjekker ståa. Snart kommer mor.

Den svarte kassen har også fått fluesnapper-hann på befaring. 
I den røde kassen har jeg ennå ikke registrert noen interesserte. Men den har vært bebodd av fluesnappere i årtier, så de kommer nok snart.


Små-småfugler velkommen!




En nyanskaffelse har det blitt denne gangen også:
En ny fuglekasse!
En ganske liten en.
Trodde den var til fuglekonge, som jeg har observert
svirrende rundt her på varme sommerdager. 
Norges minste fuglekasse til Norges minste fugl!
Klarte ikke motstå. Kjøpte den.

Winterkoningkast og Wren birdhouse sto det på utenlandsk på lappen som fulgte med, og i farta har jeg nok oppfattet "koning" som "König" og trukket noen litt for raske konklusjoner. Men nei.
 
    
Gjerdesmett til venstre. Fuglekonge fra fugleboka til høyre.







Troglodytes troglodytes er det latinske navnet, og Google løste saken. Kassen er til gjerdesmett, Norges nest minste fugl. Da har jeg lært dét.



Små må de i hvert fall være, for denne kassa er ikke stor! 

Så får vi se, da, hvem som flytter inn!