mandag 25. mai 2015

Dødelig våpen 1, 2 og 3

 

Den store maurmassakren

Jeg gir meg ikke!
Men det gjør ikke de heller. 
Nå skal det handle om maur. Om hvordan drepe en maurtue. Eller ikke gjøre det.
Maur er tapre vesener. Jeg er et simpelt menneske. De liker sol og varme, og det gjør jeg også. 
Tua er overgrodd av lyng, og jeg har inngrodde vaner. Disse vanene omfatter blant annet et ønske om å ligge og sole meg akkurat der mauren har hovedstien sin. Rett ved siden av tua. Rett ved siden av hytta. 

Hvem kom først, jeg eller mauren? Det gjorde nok de. Men jeg er sterkest, og denne kampen skal 
jeg vinne. Eller?
Mauren er noen seige jævler, skal det vise seg. Respect!

 
FØR. En deilig dag i begynnelsen av mai. Solen skinner og det er godt å være maur. Enn så lenge!

La oss spole tilbake til de første dagene i mai. Jeg hadde tenkt på det lenge: Å fjerne den plagsomme maurtua. Det var ikke verdens største tue. Men hjemmet til hundre tusen individer eller noe sånt. En fascinerende liten verden. Mauren er dessuten nyttedyr som sprer plantefrø, sørger for sirkulasjon av næringsstoffer - og er selv viktig næring for mine kjære småfugler. Dessuten holder de visstnok hoggormen borte.

Sorry. Hjelper ikke. Tua skal bort!

Aner fred og ingen fare.


På nettet fant jeg mange råd. Jeg nevner i fleng: 
Bakepulver- og melisblanding. Fun Light. Tennveske (sett fyr på tua). Diesel. Parafin. Plumbo. Salmiakk. Karamell dyppet i white spirit (arbeidsmauren tar med forgiftet mat til dronningen). Kjempekinaputter kjøpt i Polen. Kokende vann. Forstyrr maurtua gjentatte ganger (vann, sparking etc) så de til slutt velger å flytte selv. Legg plast over tua om sommeren (uten sol, dør mauren). Grav opp tua en kald morgen (da er de for trege til å reagere, og kulden dreper dem).   

Forsøk 1: Fun Light


Dødelig våpen 1

Fun Light og maur gir mange treff på internett. Det skal være aspartamen (søtstoffet) som dreper dem. Noen hevder de har blitt kvitt maurtuer på denne måten, andre sier det ikke virker i det hele tatt. Men verd et forsøk. En bøtte fylt med vann og tre store flasker Fun Light med smakene appelsin og skogsbær ble nådeløst helt over maurtua.
Resultat? Kravle, kravle. 
Fortsatt yrende liv.
Skulle Fun Light'en vært ublandet?



Forsøk 2: Salmiakk.


Dødelig våpen 2

En halv bøtte vann iblandet en hel flaske salmiakk ble helt over tua. Selv holdt jeg på å krepere av dunsten.
Resultat? Kravle kravle. 
Yrende liv i tua.
Er det mulig?!

Boden ble endevendt i jakten på flere mulige dødbringende kjemikalier. White spirit? Malingrester? Lampeolje? 
Å spa opp en levende, bebodd tue full av rasende maur var uaktuelt. Tenk om hordene gikk til angrep?


Det var da den geniale tanken slo meg: Hva med å bruke et middel beregnet på å drepe maur?

Dødelig våpen 3



Forsøk 3: Maurmiddel.
Hadde til og med noe stående i boden. To fulle bøtter vann iblandet hver sin doble dose pulver ble helt over de stakkars maurene.
Da ble det dødt, gitt. 

Eller rettere sagt tomt. Ikke en maur i sikte - verken død eller levende.
Hadde de stukket av? Og hva med alle dem som ikke var hjemme da massakren fant sted? 

De skulle i hvert fall ikke ha noe hjem å komme tilbake til! Det var bare å begynne å grave og trille bort. 
Gravde og gravde. Fin, porøs jord. Alle de fine gangene de hadde bygget opp gjennom årtier - et helt samfunn og et lite økosystem for maur i samliv med andre kryp. Men slike tanker kan man ikke dvele ved hvis man ønsker å bedrive massedrap.
Sa jeg massedrap? Jeg så fortsatt ikke en eneste død maur.
Hvor var de?


Krateret. Intet tegn til liv.

Til slutt var det bare et krater igjen. På grunn av all lyngen som grodde over og inni tua, ble restene stående igjen inntil videre. På tide å dra hjem.

Tilbake to uker senere. Fint å komme på hytta og se at den plagsomme maurtua var borte. 
Endelig. Nå skal det bli fint på uteplassen min.

Så kikket jeg oppi krateret: Kravle, kravle. Et yrende liv. De var i ferd med å bygge opp tua igjen!
Makan!

En bøtte vann med den siste posen maurmiddel ble sporenstreks helt over. 
Dødt igjen. Det vil si tomt. Dette middelet er kanskje ikke beregnet på å drepe maur, men å holde dem unna? Men med innbyggerne borte, var det bare å røske opp lyng og grave opp de siste restene. Hullet ble fylt igjen og jorden jevnet ut. Sånn ja.

Resultat? Så snart sola kom fram: Kravle, kravle.
Om ikke et yrende liv, så i hvertfall liv.
Et solid angrep med sprayflaske med maurmiddel fikk de tapre, utholdende skapningene til å stikke nok en gang. 
Så måtte jeg reise hjem.


ETTER: Gravd opp, jevnet ut og sprayet.

Vel hjemme vet jeg at der oppe i lia under furutreet holder maurnaboene mine på med uforstyrret gjenoppbygging av tua si. Og her sitter jeg og pønsker ut neste angrep. Jeg må komme meg til et eller annet hageland og spørre etter neste dødelige våpen. For én ting må de stabeisene bare innse: Den tua skal IKKE opp igjen! Finn dere et annet tre!

Men et dikt skal de få:

MAUREN

Liten?
Jeg?
Langt ifra.
Jeg er akkurat stor nok.
Fyller meg selv helt
på langs og på tvers
fra øverst til nederst.
Er du større enn deg selv kanskje?
Inger Hagerup 



Til slutt: Dette har Folkehelseinstituttet å si om rød skogsmaur og fjerning av maurtuer:

"Dersom det er så stor aktivitet av maur på uteområder at disse ikke kan brukes, kan en forsøke å hindre maurene fra å nå matkildene på stedet. Sees det for eksempel stor trafikk av maur opp og ned av trær som står inntil husveggen, kan en forsøke å lage en kjemisk sperre (insektspray) eller fysisk sperre (gjerne noe som klistrer) rundt trestammen. Forsvinner tilgangen på næring, vil maurene legge om stiene sine.

Bekjempelse av maurtuer utendørs bør i hovedsak ikke forekomme. I de tilfeller hvor tuen er anlagt
inntil husvegger og plagen er stor, kan fjerning av maurtuen forsøkes. Det er viktig å også få med seg
den delen av tua som ligger nede i jorda i tillegg til den som er over. Etter fjerning brukes et
maurvanningsmiddel på stedet. Maurvanningsmiddel er pulver som blandes ut i vann. Det er stor sannsynlighet for at maurene vil komme tilbake etter at tuen er fjernet. Tuen bør da spas
vekk så raskt som mulig før maurene får sjansen til å bygge den opp igjen."








mandag 4. mai 2015

Nøtte i spagaten

Til 20 i stil

Full kontroll. Lenge.

Her demonstreres øvelsen "flygende planke", en virkelig utfordring for kjernemuskulaturen. 
Når Nøtte raner fuglebrettet, gjøres det med stil. Med Boklöv-stil.

Jeg hadde ikke sett ham på en stund, og savnet mitt lille hytte-ekorn.
Men sist helg var det Nøtte for alle penga.

Nøtte er mitt navn!

Poserer han? Å nei, Nøtte skvetter dessverre unna så snart han ser meg.
Her ser han meg nok ikke, bare aner noe der bak gardinene, og er oppmerksom.


Nå må jeg ta meg sammen og vaske de hyttevinduene. Grumsete ruter gjør ikke akkurat bildene skarpere. 
 
Litt skummelt med dama inni hytta.

Litt finberegning må til før spranget mot fuglebrettet.




Forelsket som jeg er i lille Nøtte, ble det mange bilder denne gang, og deler mer enn gjerne
noen flere stilstudier.


Piece of cake!
Fuglebrett-akrobatikken har åpenbart vært utført før - mange ganger.

 
Stilstudie fra et annet vindu.



Så dukket det plutselig opp en Nøtte til! 
Fru Nøtte? 



To glupske nøtte-gutter. Nøtte 1 til venstre. Nøtte 2 til høyre (kjennetegn: pjuskete hale)

Men ingenting tydet på et romantisk herr-fru-forhold. Etter hva jeg kan se av understellet på disse to, mener jeg det snakk om to ekorngutter.
Og begge behersker "flygende planke".
Det ser vennskapelig ut på bildet, men før freden senket seg, hadde de to nøtteglupske rivalene jaget hverandre bort flere ganger. Ekorn har ingen revir, men de har vel sine prosedyrer som de fleste andre dyr. Tre-fire bortjaginger. Så fred. Under tvil valgte de å tolerere hverandre, og konsentrerte seg heller om å få i seg mest mulig av den utvidede menyen på teppet. 

 


Værsågod, Nøtte!
Men hvor smarte er de?
De har ennå ikke funnet ut av denne "matstasjonen for ekorn". Et middels glupt ekorn skal visstnok skjønne at lokket kan løftes opp slik at de kan forsyne seg av godsakene bak glassvinduet.

Her har jeg lagt noen nøtter utenfor, i håp om å få fart på hjernecellene. Hjalp ikke.

Bolig og matstasjon i samme tre.








Solsikkefrø, hasselnøtter, peanøtter og egen matstasjon.
Hva blir det neste!?

Jo, en ekornkasse. En diger ekornvilla i luksusklassen som jeg fikk tilsendt fra Danmark i fjor. Omsider fikk jeg hengt den opp.

Her har gutta virkelig fått noe å krangle om!
Men først må de få seg damer.
Det har de kanskje allerede, siden ekorn får sine unger i mars. Men de får flere kull, så da er det håp om ekornunger i 2015!

Hvor søt går det an å bli?







lørdag 2. mai 2015

Boligjakten er i gang

Far er framme

"Fin familiebolig", tenker fluesnapperpappa. Men kjøttmeisen er like i nærheten. Her kan det bli kamp om herlighetene!

"Kommer først i mai", står det i fugleboka om denne stilige karen i svart og hvitt. 1. mai kommer han - pluss/minus en dag. Da har den svart-hvite fluesnapperhannen fløyet helt fra den nordlige delen av tropiske Afrika for å tilbringe sommeren nettopp her, rett utenfor Lidstua.
Her skal han kurtisere sin viv (eller to!) og fø opp en familie (eller to!) med mange sultne, krevende små. Travle tider ligger foran ham.

Da passer det jo fint med en fuglekasse (eller to!)

Herr Fluesnapper ankommer en uke eller to før sin gråkledde frue. Da skal han helst ha ordnet en brukbar bolig. Og det er han ganske god til. Både han og frua er frekke som få, og kupper gjerne en fuglekasse som allerede er bebodd av andre. For eksempel meiser.

Herfra har jeg vært vitne til mangt et drama.
Dette har jeg observert, faktisk, fra min utmerkede utkikkspost på verandaen.

Ett år rappa de kassen fra et blåmeispar. Men i fjor tapte de mot kampvillige kjøttmeiser. 

Hvem vinner den grå kassen i år?
Jeg heier på meisene. Gamle venner fra fuglebrettet.










Godt ullfottøy og utsikt til tre fuglekasser (den tredje befinner seg til venstre utenfor bildet).

Det har vært småkaldt, men med ull på fotan og ei god jakke, har jeg inntatt utkikksposten på verandaen så snart været har tillatt det. Med to velfylte fuglebrett og tre fuglekasser innenfor synsrekkevidde, er det mye god underholdning i disse dager.


Fluesnapperfar sjekker ståa. Snart kommer mor.

Den svarte kassen har også fått fluesnapper-hann på befaring. 
I den røde kassen har jeg ennå ikke registrert noen interesserte. Men den har vært bebodd av fluesnappere i årtier, så de kommer nok snart.


Små-småfugler velkommen!




En nyanskaffelse har det blitt denne gangen også:
En ny fuglekasse!
En ganske liten en.
Trodde den var til fuglekonge, som jeg har observert
svirrende rundt her på varme sommerdager. 
Norges minste fuglekasse til Norges minste fugl!
Klarte ikke motstå. Kjøpte den.

Winterkoningkast og Wren birdhouse sto det på utenlandsk på lappen som fulgte med, og i farta har jeg nok oppfattet "koning" som "König" og trukket noen litt for raske konklusjoner. Men nei.
 
    
Gjerdesmett til venstre. Fuglekonge fra fugleboka til høyre.







Troglodytes troglodytes er det latinske navnet, og Google løste saken. Kassen er til gjerdesmett, Norges nest minste fugl. Da har jeg lært dét.



Små må de i hvert fall være, for denne kassa er ikke stor! 

Så får vi se, da, hvem som flytter inn!