tirsdag 25. august 2015

Elgen og jeg på multejakt




Et sjeldent syn

 

Det går mot jul


I løpet av de flotte solskinnsdagene forrige uke var jeg på tre multeturer. Jeg synes det er ganske imponerende. Men resultatet var ikke like imponerende.

På Facebook ser jeg folk med store glis og svære spann fylt til randen med multer. 
Slik er det ikke når jeg går på multejakt. 
Jeg finner nesten ikke et eneste bær. Slik er det år etter år. Jeg er visst ikke i stand til å lære meg når multene er modne, og klarer ikke komme meg opp på hytta og ut i multemyra i tide
Jeg tror at siste (og første) gang jeg traff sånn noenlunde med tidspunktet, var i 2001. 
Men selv da var det ganske utplukket. Jeg kom åpenbart til annen bordsetning. Til en buffet uten påfyll. 
Men noen rester fant jeg jo.


Ikke en forbanna multe å se.

Tipper det er folk i bygda som tar dem. De vet nok akkurat når bærene er plukkeklare, og kommer 

seg ut i myra før hyttefolket får surret seg til det.
Dype spor i myra vitner om tunge mennesker med store gummistøvler som har saumfart multeområdene.
Gummistøvler? Vel, ved nærmere ettersyn har mange av disse gummistøvlene i så fall store klover. Nei, her er det nok elgen som har tråkket rundt. Men jeg tviler på at den har plukket multer. 


Ikke menneskespor.

Jeg ser den aldri, men jeg føler dens nærvær. Jeg liker i hvert fall å tro at jeg gjør det. Innbiller meg at den står der bak et tre i skogkanten og titter på meg. Elgen og meg, liksom. Alene sammen i fin furuskog, mellom myr og kratt på en varm solskinnsdag i august.
Så knaker det litt i skogkanten, jeg snur meg, men det er ingen der. 

Men så finner jeg en multe!
Og én til!
Ikke veldig fine multer, men bra nok til multekrem.
Skal det bli jul i år likevel?


De færreste var så fine som denne.

Målet mitt er nemlig nok multer til multekremen til jul. 

Jeg skal ha to julemiddager: På den ene middagen er vi bare to, på den andre middagen er vi syv eller ni.
Spørsmålet er hvilket juleselskap som får multekrem med selvplukkede multer på menyen...


Resultatet av første multetur ble dette:


Multetur 1

Dagen etter gikk jeg lenger, og en helt annen vei.
Resultatet av multetur nummer to ble dette:
 

Multetur 2


Ikke rare greiene. Men jeg nektet å gi opp. Været var fortsatt flott, og jeg skulle uansett på tur.
Slik gikk det på tredje multetur:



Multetur 3


Dermed er desserten til julemiddagen for to, sikret. Og vel så det.
Eventuelt en litt gjerrig multekrem til det store selskapet.

Uansett, en ørliten premie til meg selv, måtte jeg unne meg. En rømmeklatt med nyplukkede multer 
og et generøst sukkerdryss. Herrlig!
 
Neste år skal jeg ut i myra tide! 
Men frysedisken hos Meny er jo også en brukbar løsning.



Skulle gjerne spist mer!





søndag 23. august 2015

Blåbærsøndag



En deilig dag i lyngen 

Årets siste sommerdag? Jeg skal virkelig ikke klage. Etter en herlig solskinnsuke på hytta, er det meldt gråvær og regn i morgen. Dermed må vel sommeren sies å være over for i år.
Men hyttelivets gleder er ikke over! Fortsatt bugner det av bær både i blåbærlyng og på bringebærbusker, og snart er både tyttebær og kantareller modne.
 

Men man skal gidde det.
Skal man virkelig utsette ryggen og resten av sitt skjøre legeme for slike anstrengelser, når godsakene er å få i butikkene?
Ja, for det smaker bedre! Og føles bedre! Og når det gjelder blåbær, er det vel knapt nok noe som er sunnere enn de som plukkes i norsk natur. De som er blårøde - ikke hvite - inni. Antioksidantbomber!


Men likevel skal man altså gidde det.

Motivasjonen var stor: Knapt noe smaker bedre enn en stor skål nyplukkede blåbær med kald melk og masse sukker.
Derfor ble det blåbærtur på meg på sommerens siste dag.


Nok å ta av

Men "blåbærtur" kan det knapt kalles. Jeg trenger bare bevege meg to meter fra hyttedøra, så befinner jeg meg midt i blåbærlyngen. Fordelen er at jeg kan gjøre en relativt behagelig dag ut av det.  

Jeg labber ut i lyngen akkurat når jeg føler for det, røsker opp bær så lenge jeg orker. Plukkeøktene avbrytes av rolige rensepauser på trammen. Innimellom tar jeg en liten hvil med kaffe og kanskje en matbit og en kald Solo. Man blir jo både sulten og tørst av anstrengelsene. 


Rense, rense, rense

Mye å rense blir det jo, særlig når jeg bruker en sånn bærplukkersak. Men sola skinte, og det er jo fint 
å sitte på trammen.
Resultatet ble mange små plastposer med bær som skal fryses til vitamindoser utover høsten, samt en god porsjon som skal spises ferske de nærmeste dagene.
Premien for innsatsen var et sensommerlig høydepunkt:


Herlig!

Mens jeg satt der og spiste mine blåbær tenkte jeg at noe av det beste med å være voksen, er at man kan ha på så mye sukker man vil.
Og det gjorde jeg.

Likevel vil jeg by på en sukkerfri blåbæroppskrift til slutt. Sommeren er ikke mer over enn at denne suppa fortsatt kan lages. Hvis det fortsatt går an å få tak i rabarbra, da.


God suppe

 

Ingers friske sommersuppe

Dette er rett og slett en rabarbrasuppe med jordbær og blåbær. Sukkerfri og av det "slankende" slaget. Kan selvsagt lages med sukker. Så mye du vil!
 

Lag først rabarbrasuppe slik: 
Del rabarbra opp i centimeterlange biter. Dekkes med vann og kokes to-tre minutter. Ha i presset sitron, flytende søtstoff, f.eks Natrena, samt en god klunk Fun Light med appelsinsmak.
Smak den til slik at den er søt nok.
Avkjøles.


Ha i jordbær delt i store biter, og rikelig med friske blåbær (frosne blir ikke riktig her, synes jeg)
Serveres kald med en klatt vaniljekesam eller liknende.



 

 

 

lørdag 22. august 2015

Med livet som innsats

 

Soppsesong! Her representert med en velvoksen rødskrubb.

 

Erre rektig av meg...


Ja, jeg er fortsatt i live!
Nei, det er ikke fordi det er lenge siden sist jeg blogget at jeg sier dette, men fordi jeg tok sjansen på  

en sopp.
La meg spole tilbake til mandag. Det var da jeg endelig kom meg opp på hytta igjen. Og hvilket velvalgt tidspunkt! Etter en typisk norsk sommer kom plutselig en hel uke med strålende vær. Akkurat min hytteuke! 

Så satt jeg der i godstolen på verandaen og pustet ut, litt sliten etter kjøring og bæring og alt som skal til for å komme seg på plass. Kjente litt på lykkefølelsen.  En hvitvin ble åpnet.
Kantarellbildene hadde allerede begynt å dukke opp på Facebook, og jeg hadde kjøpt bacon slik at jeg kunne lage min egen kantarell- og baconpasta. Sesongens høydepunkt. 
Men ikke en eneste kantarell å skue. Nå har jeg lært. Kantarellene kommer senere her enn på hyttene til facebookvennene mine. Istedet struttet den evinnelige, alltid markspiste rødskrubben over alt. Den får stå 
i fred for meg.
Ellers mye annen rar sopp på hyttetomta som umulig kan være spiselige. 
Men, så satt jeg altså der med hvitvinen min i solsteika. Så fikk jeg det plutselig for meg at den store soppen midt på plenflekken foran meg var litt interessant. Jeg satte fra meg glasset og gikk bort og sparket til den. Men det var jo steinsopp!! Rett foran meg! Og der var det en til!


Pene var de ikke
Ikke det mest fristende eksemplaret.


Skulle de bli sopp-pasta med bacon likevel?
Fram med soppbøkene. Steinsopp?
 Hm, her var det noe som ikke stemte. Vanlig steinsopp kunne det ikke være. Men hva med "bleklodden steinsopp"? Kun omtalt i et lite ekstraavsnitt i den ene boka. Beskrivelsen stemte.

For å si det med Otto Jespersens "Friskusen": Erre rektig av meg å steike denna soppen?
Bør jeg, med ukjent mengde hvitvin innabords, litt sliten og litt surrete under topplokket og nesten ingen peiling på sopp, ta en slik beslutning og tilberede disse (delvis) markspiste, gamle soppene til middag?
Nei, ville vel de fleste med vettet i behold svart.
Jo, besluttet jeg. 

Jeg følte meg sikker.

Dette ble igjen.

Jeg skar bort det meste. Omtrent bare stilkene igjen. Mye ble det ikke, men de var friske og hvite og fine og endte i stekepannen.
Så fikk jeg min sopp-pasta allerede første kveld, og her er oppskriften:


Fersk steinsopp (eller annen sopp) i biter
Bacon
Brokkolibuketter
Spaghetti eller linguini
Olivenolje
Parmesan
Salt og pepper

Kok brokkolien såvidt mør.
Kok pastaen.
Mens pastaen koker, sprøstekes baconet. Klippes deretter i små biter.
Brun soppen i baconfettet og litt olivenolje.
Alt blandes og serveres med nyrevet parmesan på toppen.

Godt! Funker fint uten sopp også, faktisk.

Jeg lever fortsatt!

Så er det bare å vente på kantarellene!