torsdag 26. mai 2016

Tortillachipsens beste venn



Kjempegod avokadodipp!

Nå som jeg har kåret den beste tortillachipsen, Old El Paso Crunchy Tortilla Chips med havsalt (se forrige innlegg), vil jeg gjerne dele den beste avokadodippen med dere også. Egen oppskrift - og fortreffelig til tortillachips!
Men også veldig god til mye annet: Reker, røkelaks og stekt/grillet laks, kylling eller kjøtt. 

Avokadomos med eple


Ingredienser:

2 modne, middels store avokadoer
1/2 boks lettrømme
1/2 syrlig eple, skrelt og skåret i små terninger
2 ss finhakket rødløk
1 hel rød chili, finhakket (eventuelt Tabasco, kajenne eller sterkere chili)
1 lime
1 fedd hvitløk, knust


Mos avokadoen godt med en gaffel.
Bland alle ingrediensene. Bruk bare halve limen i første omgang.
La dippen hvile i en bolle ca. en time. (For å hindre misfarging: Glatt ut overflaten med en slikkepott, og press over resten av limen. Legg plastfolie over, og trykk den helt inntil. Rør rundt før servering)







 

mandag 23. mai 2016

Den store tortillachipstesten

 

En smak av lykke


En soleklar ener

Ingenting er som å sitte i godstolen på min lille hytteveranda og skue ut over skog og fugleliv, med en skål salte, sprø tortillachips innen rekkevidde - og gjerne et høyt glass gin tonic fullt av isbiter. Lykke.

Nå har jeg kåret den beste tortillachipsen.
Dessuten den beste tortillachipsdippen
Og ikke nok med det: Herved kårer jeg gin tonic til den beste tortillachipsdrinken.
Dette er min hytteblogg, så her kan jeg kåre i vei akkurat som jeg vil. Og det gjør jeg.

Når det gjelder chipsen, har jeg drevet grundig research i mange år. Som dere skjønner, er jeg spesielt svak for disse oljefriterte maistrekantene. Men hvilken type er best?
Nå kan jeg endelig kåre den soleklare ener. Hvilken det er, avsløres lenger ned. Når det gjelder dippen, er det naturligvis min egen oppskrift som gjelder. Oppskrift kommer i neste blogginnlegg.


Uimotståelig?
Tortillachips er ikke bra for den slanke linje selvfølgelig, men i blant unner jeg meg en pose. Da gjelder det å velge riktig pose. Ikke kaste bort kaloriene på halvgode saker.

Egentlig er det litt rart - jeg er altså av den oppfatning at jeg ikke kan motstå tortillachips, men når det kommer til stykket, er de fleste variantene egentlig ikke så gode. 
Derfor begynte jakten på gode tortillachips.

I denne meget subjektive testen (som ble gjennomført vår/sommer/høst 2015), har jeg holdt meg til typene med "ost" eller den klassiske med bare salt.
Men først: Hva kjennetegner gode tortillachips?
1. Må smake mais
2. Må være tynne og sprø
3. Passe salte, passe krydret

Lenge hadde jeg en favoritt - og den samsvarer med folkets favoritt - nemlig Maarud Tortilla Cheese. Den med "ost", vet dere. Tortillachips fra amerikanske Doritos var noe jeg foretrakk for mange år siden. Det var vel ikke andre på markedet den gang (?). Nå har jeg testet Doritos Nachos Cheese. Min personlige smakstest avslører at ostevariantene fra Maarud og Doritos smaker likt. Og de gjør nøyaktig samme tabbe: De har ødelagt chipsene sine med overdrevet krydring.

Smaker likt


To tidligere favoritter, altså. Så hva har skjedd med dem?
La meg sitere fra Maarud-posen: "Vi bruker ekte mais, ikke maismel". Videre: "For å få frem den optimale smaken og konsistensen må maiskornene modnes og tørke på kolbene i åkeren".
Flott det. Men hvorfor skal "ekte mais" og "den optimale smaken" kveles av krydder?
Jeg liker faktisk smaken av mais, og jeg liker i utgangspunktet mye krydder. Men her er det sviende salte, oransje ostepulverkrydderlaget blitt så tjukt at enhver smak av mais forsvinner.
Dette er chipsene for dem som liker å pøse på med ferdige krydderblandinger i tide og utide.
Jeg er temmelig sikker på at dette krydderlaget ble tjukkere for noen år siden. Derfor kjøper jeg ikke Maarud lenger.
Alt jeg har sagt om Maarud, gjelder også Doritos.

Når gamle favoritter svikter, hva gjør en knaskesjuk stakkar da?
Jeg fant til slutt en langt bedre erstatning!


Vinneren

Da jeg åpnet denne posen og den deilige maisduften steg opp i neseborene mine, visste jeg umiddelbart at dette var vinneren:


VINNEREN!


Old El Paso Crunchy Tortilla Chips med havsalt!

Endelig en som smaker tortillachips! Passe tynne, passe salte, med utpreget smak av mais og uten at fingrene blir seige av farget smakspulver. Også disse er laget av mais, ikke maismel.


Fanfare!



Jeg har også testet disse variantene, som alle er laget av maismel:
(egentlig har jeg testet to til, men har mistet notatene. Ingen var minneverdige) 


Santa Maria Tortilla Chips: Disse er for tjukke. Til drinken, nei takk. Forutsetter i så fall en god dipp. Til bruk i meksikanske retter er de sikkert bedre egnet.

For tjukke


Matmestern salte tortillachips og First Price tortillachips med salt: Begge er litt kjedelige og tamme i smaken, men ellers greie nok. De er laget av maismel, men smaker likevel mer av mais enn de to tidligere omtalte overkrydrete laget av "ekte mais" (men det skal jo ikke så mye til).
Selv om de er litt tamme, blir de bedre jo flere man spiser. Spesielt First Price. Farlige greier.

Matmestern - ikke tortillachipmestern.



First Price. Et minus at de bare har store poser.



Min kåring avviker forresten betydelig fra resultatet av en test utført av Bramat,no. 
I en avstemning der er Maarud kåret til den som smaker best (41,1%), mens Old El Paso er på bånn (2,2%). Vel, vel. Flertallet av de 547 som stemte har vel egentlig aldri smakt smakt Old El Paso. 
Ernæringsekspertene derimot, gir Maarud bunnplassering.

Kalorimengde, saltmengde og ikke mist hva slags olje som er brukt, kan man jo eventuelt tenke litt på.
For øvrig er jeg av den oppfatning at det man spiser relativt sjelden, ikke nødvendigvis trenger å være sunt.
Men palmeolje vil vi ikke ha, uansett. Alle chipsene omtalt her er laget med solsikkeolje eller en kombinasjon solsikke- og rapsolje.

Hvordan man lager tortillachips av ekte mais og ikke maismel, kan du se i denne You Tube-videoen fra Doritos.



 

fredag 20. mai 2016

Prosjekt Hengende Hager


Krever bevisst bruk av kjernemuskler.


Hyttekroppen 2016


Se denne trillebåren. En rimelig sak fra Jernia med en 50-liters pose plantejord fra Hageland. Her snakker vi treningsapparat bedre enn noe man finner på Sats Elixia. Om man som meg er en voksen dame i dårlig form, uten annen hjelp enn styrken fra eget skrøpelige legeme, er dette den mest effektive måten å frakte plantejord fra parkeringsplassen til hytta. 200 meter oppover. Tre slike poser hadde jeg med meg denne gangen. Det fikk holde.
Jeg hadde jo andre ting å bære også. Vin og vann, for eksempel. I blant er det en skikkelig work out å komme seg på hytta.

En slik jordpose er faktisk ganske tung. Jeg har funnet ut at det mest effektive er å gå foran og dra trillebåren etter meg. Føler meg litt som Isak i Hamsuns Markens grøde. Ikke at jeg har lest Markens grøde, men jeg innbiller meg at sliteren Isak trakk plogen selv, i mangel av hest.
Det er mulig likheten med Isak stanser her, men jeg føler likevel et snev av slektskap når jeg drar jordposer opp kjerreveien. Dessuten tar jeg det som trening. Man får brukt hele kroppen når man drar en slik bør.
Men jeg tviler på at Isak tenkte særlig på coremuskler eller biceps. Isaks motivasjon var overlevelse, min er hyttekroppen 2016.


Liten hytte, store steiner, nysådd bed.


Men hva skal jeg med all denne kjøpejorden midt i skogen? Plante petunia og georginer mellom blåbær og røsslyng? Nei, det er min trang til litt mer gress rundt hytta som driver meg. Da må det jord til!
Dessuten drømmer jeg stadig om litt mer blomstereng på tomta. Helt naturlig. Og da må jeg hjelpe til litt. Som kvinne vet jeg at man må jobbe mye for en naturlig look.
Derfor har jeg laget et lite bed til "blomsterengen".

I dette bedet er ikke jorden trillebårbåren, men så kortreist og naturlig som overhodet mulig. Den fine fjellknausen foran hytta hadde nesten grodd igjen av lyng og lav, men jeg har gravd den delvis fram igjen. Det viste seg at det var mye fin jord under lyngen, og jeg lot noe bli liggende igjen i bunnen av skrenten.
Og nå har jeg altså sådd blomsterengfrø. Så hvis sol og regn og frø og jord samarbeider, kan det bli ganske fint.


Det skal bli blomstereng!

Som man ser over har jeg båret stein. Store steiner. Nå snakker vi virkelig trening av kjernemuskler. Også armer og lår og hjertepumpe har fått prøvd seg.

Vann til bedet måtte jeg også bære. På grunn av begrenset vannmengde i sisternen, hentet jeg vann i bekken. Der rant det fortsatt en liten stråle fra takrennebiten min smarte pappa i sin tid plasserte der som "kran".





Jeg har båret mye stein de siste årene. Det ligger mye fin stein i  skogen. Jeg bærer de jeg er i stand til å bære. Prosjekt "hengende hager" innebærer at jeg utvider solplassene rundt hytta, og stein inngår i dette prosjektet.

To små solplasser er blitt utvidet og en tredje er blitt laget. Jeg har røsket opp blåbærlyng og røsslyng i vanvittige mengder. Lyngen hadde gradvis vokst og tatt over tomta. Mine gamle foreldre hadde ikke klart å holde den i sjakk. Men så overtok jeg, røsslyngdödaren.


Snart blir det helt grønt!

Siden tomten er skrånende, har jeg prøvd å flate den ut litt også. Vi snakker en halvmeter omtrent. Har fylt på med grums etter raking, småstein, bark, noen murstein og enda mer grums. Til slutt kjøpejord. Så har jeg sådd litt gress. Herlighetene holdes på plass av steiner.
Slik ble miniatyruteplassen mangedoblet i størrelse.

Solplassen rett foran hytta - ved trammen - er også utvidet og innrammet med store steiner:


Fra i fjor sommer.

En helt ny "hengende hage" er under arbeid her:


Litt jord og litt mer gress, så blir det fint.

Som dere skjønner er ikke hyttelivet for pyser.
Bæring, graving, røsking og løfting er supertrening.
Hyttekroppen 2016 er i sikte - heldigvis godt skjult under joggebukse og fleece.

På neste hyttetur skal jeg ha med fem poser jord.
Gruer meg allerede.