mandag 27. juni 2016

På'n igjen


Fluesnapperpappa i full gang igjen.


Enda en ungeflokk!

Ikke til å tro. Nytt kull på gang. Hvordan har de rukket dette?

Var kort innom hytta for noen dager siden for å male et strøk på noen vinduskarmer. Ja, jeg gjør faktisk praktiske ting også, jeg sitter ikke bare på verandaen og drikker vin og kikker på fugler.
Men innimellom rakk jeg det også.
Meisekassen var tom, som forventet. Ungene hadde forlatt redet. Helt stille. Litt nedtur.
Men så pep det fra den svarte fuglekassen litt lenger unna. Den kjente lyden av fugleunger som får mat.
Hæ? Hva skjer?
Fluesnapperungene der fløy jo ut sist jeg var på hytta! Da ble de store ungene matet av foreldrene utenfor fuglekassen.
Så ser jeg dem: de svart-hvite fluesnapperforeldrene i full gang med mating av ny ungeflokk!

Hvordan har de rukket det, to uker etter at første kull fløy ut?
Har et annet fluesnapperpar overtatt? Eller er det den kjente polygamist, fluesnapperhannen, som har fått barn ny dame? Men i samme kasse? Etter det jeg vet, har han damer i ulike reder.
Eller har det opprinnelige fluesnapperparet paret seg rett etter at de første eggene ble lagt, slik at nye egg kunne legges umiddelbart etter at første kull hadde forlatt redet?
Jeg holder en knapp på det siste. I så fall er det godt gjort. Tapre skapninger. Til høsten flyr de tilbake til Afrika. Håper de får hvile der.



tirsdag 14. juni 2016

Rapport fra en verandastol


Fortsatt intensivmating på gang.


Min miniatyrverden

De jobber fortsatt! Ungene har ikke fløyet ennå. Men de mange sultne små piper høyere og mer krevende for hver dag. Kjøttmeismamma og kjøttmeispappa står på hele dagen og hviler aldri.

Dette observerer jeg fra min faste plass på hytta. Jeg tenker at dette må være mitt lille favorittsted på jorden: En sliten stol på en beskjeden veranda utenfor en ubetydelig 70-tallshytte med en relativt uinteressant beliggenhet i ei ukjent li i innlands-Norge. Der sitter jeg altså, godt planta, og betrakter aktivitetene rundt fuglekassene - og føler øyeblikk av lykke.

Dette ser jeg rett foran meg.

Terroraksjoner og verdensproblemer blir fjerne. Jeg skjenker dem en tanke innimellom, jeg gjør faktisk det, men så siger jeg inn i min egen lille, konsentrerte miniatyrverden som dreier seg om tre ting:
Meg, fuglekassen og fuglebrettet.

Ikke bare de tre tingene hele tiden. Kanskje tenker jeg at nå synes jeg hakkespetten begynner å bli litt nærgående, burde jeg ikke få hugget den granen, men jøss der er det to bokfinker som parer seg.
Og slik går no dagan.


Dette har jeg ved siden av meg.

Meisene har min fulle oppmerksomhet (jeg prøver jo å fotografere dem), og de har for lengst avfunnet seg med min tilstedeværelse. De har vel skjønt at det ikke er så gæli å ha meg der, for jeg har jo lagt ut solsikkefrø på fuglebrettet. Jeg tenker at det må være greit for de hardt arbeidende småbarnsforeldrene å få seg en rask, sunn snack før de fyker videre for å fange mark og insekter og annen godis til ungene sine.

Mens jeg sitter der, registrerer jeg at de har lagt seg til en rutine.
Først skyter de seg ut som en rakett fra fuglekassen:


Ut som en rakett.

Deretter følger ti meter strak flyging direkte til fuglebrettet:

Sunn snack mellom pliktene.


På brettet snapper de lynraskt opp et solsikkefrø før de like lynraskt forsvinner ut for å fange mark og fluer.

Umulig for en stakkar i stolen å fotografere, naturligvis, men der knep jeg den - så vidt!

Jeg tenker at dette driver altså jeg med. Og jeg tenker på tidligere studievenner og -bekjente som er blitt ambassadører og natosjef og fredsmeklere og jeg vet ikke hva. Og her sitter altså jeg og betrakter meiser.
Ja, ja. Man ble det man ble. Forresten kunne de kanskje hatt utbytte av noen timer i selskap med kjøttmeiser de også?


Og sannelig lærer jeg litt der jeg sitter. For eksempel dette: Jeg observerer kjøttmeisen som smetter inn i kassen med noe godt i nebbet som ungene skal spise. Men hva i all verden er det mor og far har i nebbet når de flyr ut igjen?


Hva har den i nebbet?

Så går det opp for meg: Maten ungene får stappet ned i halsen kommer jo på et tidspunkt ut igjen.
Og bleier har de ikke. Det er en fin bolig jeg har hengt opp til dem, men den er tross alt uten innlagt bad og toalett. Så da må mor og far trå til. Rent og ryddig skal redet være.
Flinke, er de, fuglene mine.

Det kommer til å bli stille når ungene er ute. Blir vel nødt til å lese en bok.








torsdag 9. juni 2016

Travle tider


Fra kassen lyder høye pip fra sultne små.


Men mat ska'rem ha!


Hvis man er blant dem som liker å sitte og dra seg mens man ser på at andre jobber, er dette gode tider. Det er nå det skjer. Millioner av tapre, nybakte fugleforeldre arbeider på spreng fra tidlig morgengry til sent på kveld med å fylle magene til de alltid sultne, krevende, glupske små skrikhalsene i reder og fuglekasser: MAT, MAT, MAT, MAT! Dag ut og dag inn. Aldri en pause. Tar dette aldri slutt?! 

Jo, gudskjelov. 17-19 dagers mating i redet (kjøttmeis). Deretter 8-14 dager etter at de har fløyet ut.
Dette i følge fugleboka.


Det er en kort, intensiv periode. Det gjelder å følge med, hvis man vil ha med seg det travle familielivet
i fuglekassene. Og det vil jo jeg.


Derfor sørget jeg for å få meg en uke på hytta akkurat nå!


Og det var ikke en dag for sent, viste det seg. Fugleungene vokser raskt. Første dagen hørte jeg ikke en lyd fra kassen nærmest hytta. Dagen etter kanskje små pip. Tredje dag høylytt opphisselse hver gang kjøttmeismor eller -far smatt innom med mat. I dag, fjerde dag, høres de lang vei, og setter i gang skrikinga før foreldrene har rukket fram til åpningen.


Om et par dager flyr de kanskje ut? Her må det følges med!


Oppe til høyre: En skeptisk kjøttmeispappa lurer på om han våger å fly inn.

Den grå kassen er veldig nær hytta, og henger på ei furu midt imot yndlingsplassen min på verandaen. Herfra kan jeg sitte og betrakte herr og fru kjøttmeis som flyr i skytteltrafikk inn og ut av kassen med små mark hengende ut av nebbet. De liker det ikke, kjøttmeisene, at jeg er så nær. I hvert fall ikke den første dagen. Når de føler min oppmerksomhet blir de sittende og nøle på en gren utenfor fuglekassen. Vurderer trusselen. Tør jeg fly inn? Avslører jeg hvor ungene mine er?
Men ungene må jo ha mat. Så inn flyr de.

Det er jo litt ergerlig, sett med kjøttmeisøyne: Ikke bare har de fått en nysgjerrig menneskedame rett ved siden av fuglekassen, men hun skal blogge også. Og det betyr fotografering. Hun setter seg på en krakk rett under fuglekassen og retter det store, svarte kameraøyet direkte mot ungenes tilholdssted. Gud vet hva hun er ute etter. Det er ille nok med hakkespetten som tilbakevendende, frekk og innpåsliten trussel. Så kommer en hytteblogger også.

Men så venner de seg til meg. Delvis, i hvert fall.
De må da snart skjønne at jeg er snill?


Nervøs kjøttmeis på vei inn med mark i nebbet. Men lyden av utløseren fikk den til å bråsnu. Så da trakk jeg meg unna.

I den svarte fuglekassen litt lenger bort bor de svart-hvite fluesnapperne. De kjenner jeg ikke like godt som kjøttmeisene. De bor jo i Afrika halve året, og er aldri på fuglebrettet. Men velkomne er de likevel. Og de er svært trofaste leieboere i mine fuglekasser: Både den svarte og den røde kassen. Men den røde er tom i år, i likhet med i fjor. Kassen må byttes ut etter at hakkespetten herjet med den i fjor vinter. Mine reparasjoner godtas åpenbart ikke.

Men i den svarte var det liv! Travle fluesnapperforeldre hadde mer enn nok å gjøre - og jeg trodde jeg hadde mer enn nok tid til et bilde av mor eller far på vei inn med mat til de små. 
Men vips var det over. Da jeg endelig kom tuslende med kameraet, var det helt tyst. Ungene hadde åpenbart fløyet dagen før.

For noen år siden opplevde jeg faktisk å se fluesnapperungene fly ut av kassen for første gang. Det kan du lese om her.



På grenen opp til høyre sitter en fluesnappperunge og venter på far som kommer med mat.

Men helt borte var de likevel ikke. Nå og da fløy det en liten snapper inn eller ut av kassen. Jeg satte meg på en stein like under for å følge med, og inn fløy det en jeg trodde var fluesnappermor. Men så kom fluesnapperfar og satte seg på en gren utenfor. Da fløy fuglen i kassen ut igjen og satte seg siden av ham, flakset med små vinger og bruste med fjær på fugleungers vis - og fikk seg en godbit av far.
Far fortsatte å komme med mat til sine små som satt og ventet på hver sin gren.

Bra bilder ble det ikke. Jeg må skaffe meg en skikkelig telelinse!



Den lille, fjonge fluesnapperhannen liker å sitte og ta seg ut øverst, ytterst på en gren - eller en veltet fururot, som her.


Men når kvelden kommer og det mørkner, går også travle fugleforeldre til ro. Det hender jeg går ut i den stille, fine juninatten, og da blir jeg gjerne stående et øyeblikk under meisekassen. Da kikker jeg opp og tenker at der inne, i den lille kassen jeg har hengt opp, ligger det nå en hel liten kjøttmeisfamilie og sover trygt. Jeg blir faktisk litt rørt, jeg.


Der inne ligger de og sover....